En ny norsk thriller inntar det store lerretet 

ELLE møtte hovedrolleinnehaver Tobias Santelmann over en kopp termoskaffe på Vega kino i Oslo for å prate om prosjektet som potensielt kunne kostet han manken.

 Konvoi er inspirert av virkelige hendelser under andre verdenskrig, og man kan jo undre seg over hvorfor vi fortsatt lager og ser nevneverdig mange filmer fra denne tiden, når det finnes nok av mørke hendelser i verdenshistorien som vi fortsatt vet betydelig mindre om.

 Når det er sagt, handler Konvoi svært lite om selve krigen, og på mange måter gir den oss også svaret på nettopp dette, om hvorfor vi fortsatt graver dypt etter ufortalte historier fra denne tiden. Fordi det som drukner blant overskrifter og de store linjene, er enkeltskjebner –og det er denne historien Konvoi forteller mer enn noen annen.

 I filmen følger vi en gruppe sivile sjøfolk som har fått i oppdrag å frakte forsyninger til de allierte i Sovjetunionen, fra Island til Murmansk, som en del av en konvoi. En konvoi er en gruppe skip som seiler sammen for å kunne støtte og bistå hverandre, blant annet i forbindelse med krig. Handlingen er lagt til sommeren 1941.

Et etterlengtet samarbeid

 Hele filmen åpner med at vi følger skipets kaptein Skar (spilt av Anders Baasmo) på vei gjennom skipet, over dekk, og opp på «broen». Ved første øyekast kan dette virke som en alminnelig dag på sjøen for en erfaren kaptein, men idet han åpner døren inn mot kommandobroen, der skipet styres, møtes både han – og vi som publikum – av et blikk fra førstestyrmannen (spilt av Tobias Santelmann) som på mange måter fungerer som et slags startskudd for angsten som stadig øker i intensitet de neste 108 minuttene, og som til slutt fungerer som et kompass for hele mannskapet.

Den sammen angsten skyver også sitt publikum til ytterste kant av kinosetet. Så, hvis du er klar for å gi årets røde julenegler noe å bryne seg på i en kinosal nær deg – vel, så er dette filmen du skal se i romjula.

 Hva var det ved dette prosjektet som gjorde at du sa ja?

 – Jeg har lenge hatt lyst til å jobbe med Henrik (journ.anm. regissør Henrik Dahlsbakken) og Oscar (journ.anm. Dahlsbakken), som er fotograf på filmen, og av ulike grunner har vi ikke lykkes med å få det til før, men dette var kanskje riktig prosjekt for oss. Jeg fikk også muligheten til å jobbe med Anders (journ.anm. Baasmo) igjen, som jeg har jobbet med flere ganger før, og som er en kollega jeg setter veldig høyt. Faktisk ... da jeg debuterte i mitt aller første stykke etter Teaterhøgskolen, så spilte han hovedrollen, og det samme gjaldt for den første store filmen jeg gjorde, som var KonTiki – der spilte vi også sammen, så han har vært med i mange av de viktigste tingene jeg har gjort.

 Ja, så dette er med andre ord ikke den første gangen dere to er på båt sammen ...

 – Nei, vi har vært på båt sammen før, og opplevd mye sammen. Og denne filmen handler jo mye om nettopp denne konflikten mellom kapteinen (Baasmo) og førstestyrmannen (Santelmann), så det å gå inn i det, både med denne regissøren, men også at jeg fikk muligheten til å jobbe så tett med Anders – det kjente jeg umiddelbart at jeg hadde lyst til.

– Dette blir dritbra på Colosseum

– Det har vært en utrolig fin gjeng å jobbe med. Både nye talenter, men også ... Hva skal jeg kalle oss? Rutinerte? Alle har gått inn i det med samme alvor. Filmen inneholder blant annet noen ganske voldsomme scener, men alle har gått inn i det med hud og hår. Og jeg kan si at jeg føler meg trygg på vegne av norsk film, for generasjonen som kommer etter er veldig bra.

 Ja – fortell om disse voldsomme scenene?

 – Ja, det var ganske fysisk utfordrende å gjøre faktisk. Det er blant annet en action-sekvens midt i filmen som er ganske voldsom og lang. Jeg tror vi brukte syv dager på å filme den. Det var vannkanoner – fordi det skulle regne – og vi løp rundt søkkvåte ... Jeg hadde i tillegg feber, så da var det 12 timer på jobb, dra hjem, sove, svette, og begynne på nytt dagen etter. Det var så kaldt at vannkanonene frøs fast, så de måtte tines mellom hvert opptak. Så det å mobilisere krefter på dag fire, hvor du skal løpe rundt og skrike og hoie med feber ... da kjente jeg at jeg var på jobb. Så da var det fint å høre Henrik (journ.anm regissør) fra teltet sitt som ropte at «Kom igjen! Dette blir dritbra på Colosseum!». Så han hadde troa ...

Barberte «måne»

 Men vannkanoner og feber var ikke det eneste. For de oppmerksomme vil kanskje også legge merke til at Santelmann har anskaffet seg hentesveis for rollen som førstestyrmann Mørk.

 – Jeg gikk jo også rundt med måne – men jeg vet ikke om du ser det så godt?

 Jo, det så jeg.

 – Jeg barberte måne, så jeg var helt blank på toppen av hodet, og måtte gå med caps i to og en halv måned.

 Det var raust av deg! Men du var trygg på at det skulle vokse ut?

 – Nei, det var det først noen som kommenterte på i ettertid, at det kunne skje. Men det var noe jeg og regissøren bestemte dagen før første opptaksdag, fordi vi ville at han (journ.anm. Mørk, Santelmanns karakter) skulle ha hentesveis ... Det er nesten så man ikke ser det – men det er noe.

 Mye innsats for dette «noe» da ...

 – Jaja.

 Men vil det si at det var menneskene som trakk deg mot prosjektet i større grad en manuset?

 – Kanskje, men også sjangeren. Jeg har ikke vært med i en actionfilm som dette før. Normalen er vel mer at man blir kjent med noen karakterer i rolige omstendigheter, og så skjer det et eller annet ... Sånn på side 20 i manus, eller 15 minutter inn i filmen, og da er dramaet i gang. Men i Konvoi starter dramaet med en gang, det er en ganske insisterende rytme i filmen, som jeg ikke kan huske å ha sett i Norge før?

Anti-helter

 Og litt sånn fungerer filmen også. Som publikum er vi med på en slags kikhullsoperasjon (uten at jeg har noen som helst faglig grunnlag for å dra paralleller til en slik prosedyre, men det er slik jeg ser det for meg). Vi hopper rett inn i handlingen, og får et innblikk i disse karakterens liv der de rives mellom følelsen av plikt og angst. Litt som en del av en konvoi er også vi som publikum med et stykke på veien, før vi spres i alle retninger (denne referansen kan du ta som en slags spoiler, men det er også den eneste jeg byr på.).

 – Det er også noe av det jeg liker, at historien ikke pakkes inn med to sløyfer på slutten. Den er ikke ferdig.

 En film uten en tydelig start eller slutt, eller helter for den saks skyld – likevel fungerer den svært godt.

 – Vi prøver å gjøre de karakterene vi spiller så menneskelige som mulig, med alt det innebærer. Jeg tror ikke det er så enkelt at den ene er helten og den andre er anti-helten. Det er ikke svart/hvitt. Og sånn er det vel i de fleste konflikter generelt ...

 Hva tenker du om at vi fortsatt lager filmer om andre verdenskrig?

 – Jeg tror fortsatt at det finnes mange historier fra den tiden som ikke er fortalt, og at det er en måte å huske på, eller å lære på. Mine egne besteforeldre var unge under krigen, men på den tiden så snakket man ikke så mye om ting etterpå. De snakket aldri om krigen, og hva slags mulig traume som fortsatt var. Min familie er også halvt tysk, så min farfar, som var lege, var faktisk i Norge under krigen ... Men heller ikke han fortalte noe særlig om den tiden, selv om jeg var ung da han levde, men likevel ...

– Jeg tror at behovet for å fortelle disse historiene handler om å lære, huske, men også forstå.