Kvinnene bak moten: Line og Julie Varner

Line og Julie Varner er opptatt av team effort. De tror på den moderne lederen og viktigheten av kjærlighet til alt de gjør. De har dyp respekt for hverandre, både som kolleger og familie, og de har oppdaget genistreken det er å ha en sparringspartner på tvers av generasjoner.

Line Varner startet Line of Oslo for 15 år siden, og merket har siden gjort stor kommersiell suksess. Hun har bakgrunn som designer og en fartstid i norsk motebransje på over 30 år – og hun er fortsatt like sulten på det å skape. I tillegg til Line of Oslos offisielle kontor og showroom har hun også satt opp et eget atelier hjemme, og hun sjekker gjerne jobbmail på ferie. For Line anser dette som en livsstil og noe som gir energi.

For datteren hennes, Julie Varner, har klær og motebransjen vært en interesse hele livet, og ikke minst har det preget oppveksten å ha to foreldre som begge deler denne lidenskapen og karriereveien. Men for Julie var det ingen selvfølge å følge i deres fotspor; hun måtte finne veien dit selv. Etter studier i London og med et ferdigutviklet kafékonsept klart, var det likevel ingen tvil. I dag er Julie Creative Director i Bik Bok, der hun baner ny kurs og sørger for nye tendenser i den godt etablerte familiebedriften.

ELLE: Julie – det virker nesten overflødig å spørre om dette, men jeg må likevel spørre: Hvorfor ble det motebransjen? Kunne det blitt noe annet, tenker du?

JULIE: Jeg har jo alltid elsket klær, og det har vært en del av meg hele livet. Vi har alltid snakket om det hjemme, og det har vært en felles lidenskap. Men det var på ingen måte en selvfølge for noen at jeg skulle gå den veien. I mange år drømte jeg om å bli psykolog, deretter om å åpne kafé eller gjøre noe innen helse – og da fikk jeg full backing på det.

Det har alltid vært full backing, uansett hva jeg har drømt om. Det har aldri vært et krav om å vise fram karakterkortet hjemme, så lenge vi utviklet oss og lærte noe. Men nå er det ingen tvil om at det er mote jeg skal jobbe med.

LINE: Som mor betyr det mye å se barna finne sin lidenskap. Det har aldri vært noe press på at de skal inn i bransjen, men heller ingen advarsler om at de ikke skal det. Det ville jo vært rart for meg å si, når jeg har hatt så mye glede av dette selv. Jeg har vært opptatt av å gi dem friheten til å velge sin egen vei.

JULIE: Da jeg var yngre, så jeg for meg at det var design jeg ville jobbe med. Men det handlet nok mye om at det var den delen av motebransjen jeg kjente best til, blant annet gjennom mamma. Jeg tenkte ikke så mye over markedsføring og alle ledd rundt – mote handlet om å lage en kolleksjon. Men gjennom studiene oppdaget jeg at min lidenskap lå mer i markedsføring og det å bygge opp en merkevare.

LINE: Jeg har jobbet med klær i over 30 år, også før jeg traff mannen min (red.anm. Petter Varner). Så der Julie har vokst opp med dette fra både mor og far, var det helt tilfeldig for min del at jeg møtte en mann som også jobbet i samme bransje. Men jeg jobbet alltid for noen andre, så det var en spennende utfordring å ta i bruk utdanningen min og se hva jeg faktisk dugde til gjennom å starte noe eget – Line of Oslo. For meg har det alltid vært helt klart at jeg måtte skape, men i dag handler det om så mye mer. Siden jeg startet «Line» for 15 år siden, selv om det ikke er så lenge siden, har skjedd utrolig mye, bare med sosiale medier, som jo Julie er helt rå på.

ELLE: Men dere har jo også jobbet sammen – hvordan var det?

LINE: Det gikk veldig fint. Vi hadde ingen store fighter. Men som mor og datter må man jo bli litt enige om roller – sånn er det med alle ansatte. At når man har sitt ansvar, så tar man det, og så må man i tillegg være en del av et team. Så det med tydelige roller er like viktig som mor og datter, og der må jeg ha respekt for barna mine og deres fag. Jeg ansetter jo ikke folk som kan det samme som meg, jeg ansetter dem jo for at de skal tilføre noe. Og fortsatt den dag i dag kan jo jentene hos meg prate med Julie om markedsføring og forhøre seg med henne for råd.

ELLE: Så nå er dere litt som to «tidligere kolleger» som har beholdt en god relasjon og fortsatt samarbeider bra?

LINE: Julie har jo vanvittig god peiling på alt som har med branding og markedsføring å gjøre, mens der er jeg veldig «designer» og tenker på hvordan selve kolleksjonen skal begeistre, men jeg forstår jo nå at all kommunikasjonen og markedsføringen rundt også er en viktig del av denne begeistringen, og at dette har endret seg veldig mye siden jeg startet. Så vi ringer hverandre mye og gir hverandre råd.

JULIE: Vi har nok blitt tettere av å jobbe sammen, men også etter at jeg begynte å jobbe i Varner. Det er jo sånn at hver gang jeg skal ta en større beslutning, er det alltid mamma jeg spør først.

LINE: Og Julie er faktisk den jeg spør først også. Hun er ung, hun er opptatt av kvalitet og hun står for noe som er veldig bra. Jeg har dyp respekt for den jobben hun gjør, og det hun har av kunnskap.

ELLE: Noen har en mentor i arbeidslivet – er dere litt mentor for hverandre? Og hva tenker dere om å ha en mentor på tvers av generasjoner?

LINE: Da jeg startet «Line», hadde jeg det klart for meg at jeg ville ha et mor/datter-konsept, noe som fungerte veldig bra da. Men nå har jo «datter-delen» tatt over mer og mer av konseptet, og for å nå den kunden, så har jeg blitt veldig ydmyk på det å lytte mer til de unge. Og jeg ansetter også yngre jenter fordi jeg vil ha deres perspektiv inn i brandet.

JULIE: Jeg tror det å ha en sparringspartner på tvers av generasjoner er gull verdt. Mamma har lært meg å gi mer faen. Jeg tror det er mange i min generasjon som føler på mye press. Og spesielt når man har en jobb som går 24/7, og i tillegg skal være verdens beste venninne, kjæreste, datter, søster – du skal være ganske mye. Og her må man jo sette sine egne grenser, men etter at jeg begynte i den jobben jeg har nå, med alt ansvaret det innebærer, og jeg i tillegg er den jeg er og skal finne min plass i en godt etablert familiebedrift, så kjenner jeg at det betyr mye å ha noen som viser meg verdien av å gi mer faen.

Mamma spør meg alltid om «hva er egentlig det verste som kan skje?», og det må man nok ha litt livserfaring for å kunne lære bort.

LINE: Ja, man må lære seg å stå stødig i sine egne greier og ikke alltid bry seg om hva alle andre kan mene om deg. Jeg velger alltid ut fra hjertet, jeg tror det er viktig. Ikke minst – det å omgi seg med snille og gode mennesker, som vil deg vel. Vi heier på alle, vi. Og hvis det er noen som ikke heier på oss, så hever vi oss over det. Vi skal heie.

ELLE: Så bak enhver sterk kvinne står en annen sterk kvinne?

LINE: Ja, faren til Julie pleier jo faktisk å si det.

ELLE: Hvordan er dere like og ulike?

JULIE: Verdiene våre er felles. Vi er nok veldig snille begge to, og det beste rådet jeg har fått av mamma er å gjøre alt med kjærlighet. Det å være kynisk, det er ikke noe for meg.

LINE: Det å spille spill og sånt, der er vi dårlige. Jeg hadde klart meg dårlig i reality.

JULIE: Vi er også sterke personligheter, men som tilfeldigvis funker veldig godt sammen. Vi mener mye, og vi er ærlige.

LINE: Jeg tror det handler om at vi har mye respekt for hverandre. Hvis vi havner i en diskusjon, er vi ydmyke og raske med å si unnskyld. Det er jo visse ting Julie kan mer om enn meg, og vice versa, og der må man være ydmyk. Jeg tror det er viktig å være lyttende, uansett hvem du snakker med.

ELLE: Ulike da?

JULIE: Jeg tror vi var mer ulike før, vi har kommet mye nærmere hverandre. Jeg tror også at på min reise for å finne meg selv har jeg blitt mer lik mamma. Tidligere var jeg mer rotete og vimsete – og alt som hører med. Der er mamma den strake motsetningen. Hun har blant annet et helt sykt forhold til Clas Ohlson.

LINE: Jeg liker orden, og jeg må ha orden rundt meg for å kunne skape. Dersom det er kaos rundt meg, lar jeg meg lett distrahere.

JULIE: Du er også mye raskere enn meg. Du hopper på ting mye raskere. Jeg bruker veldig mye lengre tid på å ta avgjørelser.

LINE: Julie er «the thinker».

ELLE: Har dere 5-årsplaner og 10-årsplaner, da?

JULIE: Ja, veldig.

LINE: Nei ... Eller – på jobben har jeg et årshjul, men jeg tenker ikke fem år fram i tid, fordi jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg kommer til å endre meg underveis. Men kanskje to år?

JULIE: Mens jeg tenker gjerne 10 år fram i tid.

LINE: Jeg liker ikke å tenke så mye på alt som skal bli og kan bli, for da er det også lettere å bli skuffa. Så jeg blir sjelden skuffa, med mindre folk ikke oppfører seg fint. Det kan gå inn på meg.

JULIE: Der er du mer Skorpion enn jeg.

ELLE: Ja – hvilke stjernetegn er dere?

JULIE: Jeg er Skorpion, mamma er Løve.

LINE: Men løven er ofte kjent for å elske rampelyset, mens jeg trives best backstage. Men der blir jeg pusha av folka rundt meg. Jeg holdt på å si nei til dette, for eksempel, men fikk streng beskjed om at det måtte jeg bare stille opp på. Og så føler jeg meg trygg på å gjøre det sammen med Julie.

ELLE: Hva har dere lært av hverandre?

JULIE: Det er jo det mamma sier om å gjøre ting med kjærlighet, men det kan også være det verste rådet, fordi man blir mer sårbar, framfor hvis man gjør det for penga. Men det er likevel det beste rådet jeg har fått, og som jeg også gir til andre. Men også det å omgi seg med bra folk, som er ærlige, som backer deg – men ikke for enhver pris. Det er viktig å ha folk rundt seg som også kan si at «nå er du litt ute og sykler» – som faktisk tør det.

ELLE: Men hvordan tar du kritikk?

JULIE: Jeg er et følelsesmenneske, så det blir fort personlig. Og i jobb kan det jo bli litt vanskelig, spesielt når jeg jobber med familie, så det er noe jeg jobber med hele tiden. Men jeg tror også at nettopp det at jeg er personlig er mye av suksessen min, fordi jeg er det med alle jeg jobber med. Folk vet hva de får av meg.

ELLE: Dere er jo begge ledere i hver deres jobb – hvordan går dere fram for å bygge gode team, og finne de riktige folka?

JULIE: Det handler om å finne folk som er dyktige, men også ærlige. I den rollen jeg har nå har jeg for eksempel tre jenter jeg jobber veldig tett med, og jeg kan med hånden på hjertet si at det er dager hvor jeg ikke hadde jobbet der jeg gjør i dag, hadde det ikke vært for dem. Og det handler blant annet om å sjekke inn, være ærlig og at det er rom for å si at «i dag er ikke dagen».

LINE: Det der tror jeg er veldig unikt. Og det er noe jeg også har lært med tiden, for det er jo mange som mener at det skal være et tydelig skille mellom det private og jobb, men da får du ikke passion fra folk. Du får ikke med deg folk, dersom du ikke møter dem der de er. Skal de gi det lille ekstra, må de også få det lille ekstra, på en naturlig måte.

Om du har en dårlig dag er det lov å rydde litt på lageret, liksom. Det var jo sånn «før i tiden» at man skulle sitte i stillhet og konsentrere seg om jobben sin. Men det er jo sånn som med skolen ... Hvis ikke du har venner på skolen, klarer du heller ikke å prestere – og det er nok overførbart til arbeidslivet.

JULIE: Ja, at noen har ryggen din. Det viktigste for et team er at man har ulike egenskaper, men at man sitter på det samme verdisettet. Og at man må være ærlige med hverandre, og kunne si at «det vi produserte nå, det ble ikke bra».

LINE: Der er du så god. Et av yndlingsuttrykkene mine, som jeg har lært fra Julie er «la oss være ærlige ¬– det der var ikke bra», og hun har en veldig god måte å si det på. Jeg prøver noen ganger å «ta på meg Julie» og si det selv, men det blir ikke helt det samme. Det er noe av det jeg synes kan være vanskelig med å være leder, det å si ifra når ting ikke blir bra. Jeg er egentlig mer heiende, jeg liker å heie. Jeg er ikke redd for konflikt, men jeg er redd for å såre.

ELLE: Det finnes jo en slags arketype på ledere; autoritær, profesjonell, deler lite om sitt privatliv – hva tenker dere om den?

LINE: Jeg tror ikke på det, fordi da får du ikke med deg mennesker som er gode. Og man ser det spesielt på den generasjonen som vokser opp nå – de tar ikke bullshit. Man må forstå generasjonene etter seg, og man må forstå tiden.

JULIE: Hvis du er en sånn leder ... og det mener jeg; hvis du er en sånn leder som skal snakke til dine ansatte ovenfra og ned, så kanskje det funker på overflaten til en viss grad, men du får ikke ærlige ansatte, og du bygger ikke et team. Det kan hende at de gjør jobben sin, fordi de er redde for deg og ikke tør å si noe annet, men når alt kommer til alt, så har de ikke ryggen din, og de står ikke i hjørnet ditt.

Så ved å lede på en mer moderne måte, som vi har mer tro på, så ja – kan det hende at veien til mål er lenger, men du får også et bedre team, et bedre resultat, og noe som varer.

LINE: Og der tror jeg man skal være ærlig fra start, med tydelige roller og verdier. Og det er alltid en «bli-kjent-fase» i en arbeidsrelasjon også, men når jeg først stoler på folk, da kan de gjøre hva de vil. Og det er alltid mitt mål. Jeg mener jo også at hvis man ikke har gjort feil, da har man ikke prøvd.

ELLE: Jeg må bare spørre – hvem er dere i kontorlandskapet, den som starter praten eller avslutter?

JULIE: Den som starter.

LINE: Den som avslutter.

ELLE: Hvis dere kunne lånt en egenskap av hverandre, da – hva ville det vært?

JULIE: Nei, det blir vel det med ordning og reda, da ... Det hadde nok gjort underverker med mappestrukturen min på jobb!

LINE: Det var et veldig praktisk svar, da! Jeg tenker at Julie er veldig modig. Jeg har kanskje lært henne å gi mer faen, men den «la oss være ærlige»-varianten kan jeg nok lære enda mer av. Jeg er så redd for å tråkke noen på tærne eller såre noen. Og hvis jeg opplever at noen blir såra, så trekker jeg meg og sier at «nei, jeg mente det ikke sånn» – men så mente jeg det egentlig sånn. Men da bør jeg egentlig stå i det.

Dessuten er Julie utrolig god til å prate til folk. Hun er nok litt introvert i forhold til meg, men når hun står i det som heter Black Box på hovedkontoret til Varner, og snakker foran alle de ansatte, da er hun helt rå. Da sitter alle helt stille og lytter.

JULIE: Jeg har også de siste årene «lånt» litt av mentaliteten til mamma ved å ikke bry meg så mye om hva andre mener om meg og det jeg velger å gjøre med mitt liv. Jeg sier mer nei, og har mer selvrespekt. Kjøre sin greie, tro på sitt. Det har vært en utrolig verdifull egenskap å «låne» fra mamma.