Kvinnene bak moten: Tine og Elisa Mollatt

Mor og datter, Tine og Elisa Mollatt, er aldri usikre på hvorvidt den andre fortsatt brenner for det de gjør. Tvert imot springer det fortsatt av skaperglede og nye idéer lik et frukttre i blomstring. Man kan jo si at dette bare er starten – etter snart 20 år.

Da Tine Mollatt etablerte byTiMo for snart 20 år siden, var hun ferdig med å inngå kompromisser etter 20 år i norsk motebransje. Hun ville skape noe hun kunne stå inne for, noe av kvalitet, men mest av alt ville hun skape – og det vil hun fortsatt.

Hun har bakgrunn som skredder, tegner, modellør og ja, økonom – noe som skiller henne fra en del andre designere. Men selv en grad fra BI kunne ikke hjelpe henne da hun for 20 år siden gikk til banken med ideen til det som i dag er suksessen byTiMo. Likevel gikk byTiMo fra null til hundre millioner på sju år.

For snart ti år siden ble også datteren Elisa en del av teamet på fulltid. Planen var i utgangspunktet å etablere karriere i London, hvor hun studerte og bodde i fire år, men etter å ha takket ja til sitt første (les: offisielle) prosjekt med moren og deretter tilbragt et halvt år i India for å jobbe og lære alle fabrikkene og produksjonen i byTiMo å kjenne, kom hun til slutt hjem – på alle måter. I dag er hun markeds- sjef i byTiMo.

ELISA: Jeg føler på mange måter at jeg er født inn i dette. Mamma har alltid jobbet med mote, og fordi det bare var oss to, har jeg også alltid vært med på alt.

På spørsmålet om hva som har holdt Tine motivert i snart 20 år, i medgang og motgang, er svaret enkelt.

TINE: Fordi jeg elsker det jeg gjør. Hadde jeg vært i tvil, hadde jeg ikke gjort det. Den drivkraften er så sterk, den kan ikke stoppes. Men det har kostet å komme dit vi er i dag. Gründerlivet kommer med en pris.

I dag har byTiMo 35 ansatte, et kontor på 1200 kvm med tilhørende butikk, showroom, kafé, vintage-arkiv og systue, og universet er større en noen gang.

TINE: Nå er jeg snart 60, og jeg jobber som om jeg var 25 fortsatt ... Men de siste årene har jeg begynt å kjenne på at det er lurt med en langhelg nå og da.

ELISA: Men det skal også nevnes at du har et ekstremt høyt tempo, den arbeidsmoralen din er på speed. Jeg tror det er vanskelig for alle som ikke jobber med deg å forstå det.

TINE: Men det er ikke en moral – det er en drive. Jeg blir ikke sliten av det å skape, jeg blir sliten av å svare på spørsmål fra alle rundt meg. Men jeg kan jo sitte og holde på hele tiden. Det er det beste jeg vet – å skape ting.

ELLE: Men når du først tar en langhelg da, kobler du av?

TINE: Jeg fikk faktisk skryt for det nå i sommer, for at jeg var flink til å slappe av. Det typiske er jo at jeg står ute i sjøen og «krangler» på telefonen med en fabrikk i India ...

Elisa ler.

ELISA: Et klassisk bilde av mamma på ferie er at hun står ute i sjøen, med vann til låret, smurt inn i sololje, og prater med en fabrikk i India ...

Begge i kor: For å bli brun samtidig!

TINE: Og jeg skriker høyt, jeg er god til å «krangle» med India. Men nå drømmer jeg om et lite sted, utenfor Oslo, der jeg kan koble av og lade. Et sted for meditasjon og gode venner. Men jeg føler meg jo hjemme her på jobb også, her merker jeg ikke engang at tiden går ... Jeg elsker jo den filosofien, hva heter den igjen ... den japanske? Det er en del av Shinto-religionen, som er den eldste i Japan. Jeg er veldig fascinert av den. Jeg har lest intervjuer med gamle mennesker som får spørsmålet om når de skal slutte å arbeide, hvorpå de svarer: – Jeg er arbeid.

– Når du finner den tingen i livet som gir det mening, som ikke er et ork – det bare er. Da er du jo i zen. Det er en gave å få oppleve det. Jeg drømte jo om dette. Jeg føler meg veldig privilegert. Klart det går opp og ned. Det har vært perioder der man teller kronestykker og lurer på hvordan man skal få betalt ut lønn, mens andre år er det helt magisk. Dette er jo en bransje som går opp og ned. Nå har det heldigvis gått bra de siste årene, så da har jeg til og med sluppet å tenke på det med lønn, og det er en ferie, bare det ... Men det positive veier alltid tyngst for meg, med denne jobben.

ELLE: Noe av det jeg har bitt meg merke i, når jeg har lest intervjuer med deg tidligere, er hvordan du har turt å gasse når andre bremser ... Vi må snakke litt om det.

TINE: Jeg husker i 2009 (red.anm. Etter finanskrisen i 2008) at Guri (red.anm. Global Salgssjef i byTiMo) og jeg reiste rundt og tittet på ulike messer for å prøve å finne ut av hvor vi skulle være, og at det var så stille overalt ... Hvorpå jeg tenkte at nå er det bare å kjøre på. Nå er det ingen støy noe sted, nå er jo alle bare redde. Så da dro vi over, Guri og jeg, med masse tau og klessnorer og hang opp klærne våre – og det ble kø altså, og plutselig solgte vi for 50 millioner «ute». Folk var klare for noe nytt, noe annerledes.

ELLE: Men hvordan skjønner du det – når du skal gasse? Spesielt med tanke på «usikre tider» ... Under pandemien utvidet dere med både Kids og Home, for eksempel ...

TINE: Jeg tror jeg er ganske intuitiv.

ELLE: Ja, for det der er ikke noe man lærer på skolen akkurat ...

TINE: Nei, det er det ikke. Men vi har aldri satset mer enn det vi har, og vi har gjort alt selv. Men det vi har å satse, det satser vi. Nå har vi heller aldri hatt noen som eier oss, investorer eller lignende, som forteller oss hva vi skal gjøre. Vi har gjort som vi selv ville. Og det er mye frihet i det.

ELLE: Men denne intuisjonen ... Hvordan har du lært deg å stole på den?

TINE: Jeg hadde life coach i 15 år ...

ELLE: Før det ble trendy?

TINE: Ja, jeg slutta da det ble trendy ...

Tine ler.

TINE: Jeg slutta med det for 6 år siden kanskje. Men da trente jeg opp intuisjon og hvordan jeg bruker den både når jeg skaper og tar beslutninger.

ELLE: Så intuisjon er en slags muskel?

TINE: Det er rett og slett det tredje øyet, det er en muskel. Den sitter her og her.

Tine peker først mot midten av pannen og deretter mot magen sin.

TINE: Der finner du alltid svaret. Før all tvil kommer, alt praktisk, tidsregning, kalkulasjon ... Du vet hvor du skal.

ELLE: Okei, nå kommer the million dollar question: Hvordan er samarbeidet mellom dere to, mor og datter?

TINE: Vi deler en ekstrem kjærlighet til prosjektet vårt. Og vi er begge sta, noe som gjør at ingen av oss gir oss før vi har fått til det vi skal få til.

ELISA: Jeg tror vi begge setter veldig høye krav til oss selv.

TINE: Men jeg tror også at i en bedrift, med nå etter hvert 35 ansatte, er det lettere å jobbe for noen som stiller høyest krav til seg selv. Og vi har alltid et tydelig mål om hvor vi vil. Vi møtes aldri og lurer på om den andre fortsatt har den driven. Mitt håp er at Elisa skal vite at jeg for alt i verden vil stå i bro for henne om hun møter en utfordring. Den tryggheten ... Men på jobb gjør vi hver vår greie. Det kan nesten gå en hel arbeidsdag uten at vi ses eller snakker sammen på kontoret.

ELISA: Det kan fortsatt bli litt mor/datter-greier, men vi er flinkere på det nå. Det er kanskje ikke alt man gidder å ta. Jeg er for eksempel helt håpløs på å få kritikk fra moren min. Jeg tar det så personlig ... Men det er jo en fryktelig dårlig egenskap, det er jeg fullstendig klar over ...

TINE: Jeg har mange dårlige egenskaper ...

ELISA: Men det er jo noe med det at det kommer fra sjefen, når det i tillegg er moren din.

TINE: Da blir du Elisa, seks år ... Og det synes godt.

Begge ler.

ELISA: Men jeg tar det jo til meg og fordøyer det, og så ser jeg jo hva hun mener ... Men det har jo noe med mor/datter-forholdet å gjøre, at jeg kanskje søker bekreftelsen enda mer fordi det er moren min.

– Det var nok også en greie, om så bare i underbevisstheten, at da jeg skulle velge min retning, var det viktig å finne et område hvor jeg kunne ta min plass. Markedsføring og kommunikasjon var absolutt et felt der byTiMo hadde stort potensial til å vokse for ti år siden, fordi vi i de første ti årene var veldig distribusjonsdrevet. Det er også et merke som ble etablert før både sosiale medier og nett- butikker nærmest eksisterte. Men her forleden fikk jeg skryt for noe jeg hadde gjort, foran mamma, og da takket jeg for at den som ga meg ros, gjorde det foran sjefen.

Elisa smiler lurt.

TINE: Jeg tenker jo ikke at det er viktig å gi masse ros, men det jobber jeg litt med ...

ELISA: Vi er ikke noe sånn veldig på «love you, love you» ...

TINE: Men vi er veldig synkrone. Vi viser det i handling. Vi kan være sammen i timevis uten å si et ord ... Men jeg husker godt da Elisa begynte i byTiMo på fulltid, da måtte vi øve oss litt på å ikke snakke om jobb hele tiden privat, og da ble vi nok litt rare en stund der, for hva skulle vi snakke om da?

ELISA: Det er jo ikke noe galt i å snakke om jobb, men i visse perioder, kanskje hvis det er ekstra tøft, så trenger man en pause ...

TINE: Akkurat den perioden der var tøff, da sov jeg ikke på fire år ...

ELISA: Samtidig som jeg skulle bygge opp en kommunikasjon rundt brandet som var «you are beautiful» liksom ...

Samtalen brytes stadig opp av latter, også når det prates om fire år med søvnmangel.

TINE: Men praten om byTiMo rundt en søndagsmiddag har jo blitt mindre etter at Clara kom.

Tine refererer til Elisas datter på 3 år – barnebarnet.

TINE: Nå er hun vårt fulle fokus.

Men det betyr på ingen måte at ambisjonsnivået er noe lavere. De siste to årene har byTiMo utvidet med Kids, Bride og nå senest – Home.

TINE: Jeg kjedet meg under pandemien, så jeg ville lære noe nytt, og det har jeg virkelig gjort. Det var vært utrolig spennende. Foreløpig er all produksjon i India. Men jeg har jo måttet lære meg å lage alt fra servise, til tapeter og lampeskjermer liksom ... Bare det å sitte og lese om materialer, temperaturer og produksjon ... Det er kjempegøy.

ELLE: Har målet hele veien vært å utvide byTiMo til det universet det er i dag?

ELISA: Jeg tror at for oss har det nok alltid vært et komplett univers, det er bare at det er mer synlig nå. På samme måte som vi alltid har samlet vintage-klær, har vi også samlet antikviteter og møbler.

ELLE: Så nå inviterer dere «hjem» på et vis?

TINE: Jeg har alltid elsket interiør og alltid hatt mitt eget uttrykk, uansett hva trendene sier har jeg hatt min egen stil. Vi reiser jo over hele verden, hele tiden og har nok en mer kontinental stil, hvis man skal sammenligne med det typisk skandinaviske. Sånn var det også i barndomshjemmet mitt. Mine foreldre var også mer kontinentale i stilen ... Det er vel litt arv og miljø, kan man si det sånn?

ELISA: Jeg også føler jo at jeg har vokst opp på loppis. Det ble vintage-markeder etter hvert, men det begynte med loppis.

TINE: Vi har jo fylt opp både kontoret her og butikkene våre med ting vi har samlet gjennom årene og hatt på lager.

ELLE: Hva er drømmen for byTiMo Home, da?

TINE: Kanskje å innrede et hotell ... Kanskje åpne en restaurant med eget interiør. Det er også mange spennende kunder og butikker hvor det hadde vært stor stas å ha det, kanskje ta det utenfor Norge ... La det vandre og få sitt eget liv, på samme måte som klærne har fått.

ELLE: Nå kommer det noen faste spørsmål: Hvilken egenskap ville dere lånt av hverandre? TINE: Elisassosialeintelligens!

ELISA: Kreativiteten kanskje? For hvis jeg står fast, så kan jeg alltid gå til mamma og hun har svaret.

ELLE: Hva er deres beste karriereråd?

ELISA: Den må du svare på først ...

TINE: At man må finne det som gjør en hel, for da kan man gjøre alt. Det som får tiden til å stå stille, da får man energi av å gjøre arbeid.

ELISA: Jeg vet virkelig ikke ... Jeg har jo sikkert fått masse bra opp gjennom årene. Helt sikkert masse fra deg ...

TINE: Men ... Et råd jeg vet du har hørt mange ganger da ... Elisa begynner å le, da dette er det perfekte eksempelet på hennes svar på forrige spørsmål ...

TINE: Ikke nødvendigvis som du har fått av meg, men fra vår tidligere life coach: Tenk over hva du elsket å gjøre som barn ... Og da skrev du alltid eventyr, på mammas tjukke PC – du husker den?

ELISA: Ja, gå tilbake til røttene liksom?

TINE: Men dette skal du svare på selv.

ELISA: Jeg må tenke litt.

ELLE: Men jeg må bare spørre: Anbefaler dere life coach?

TINE: Ja og nei. Det vil si, jeg anbefaler det, men det er på godt og vondt. Men det skaper også en avhengighet, og det var ikke bra for meg.

ELISA: For én ting er jo å ha en life coach du besøker nå og da, men dette ble jo ...

TINE: Too much.

ELISA: Hun var jo med på alle beslutninger og alt som skjedde, så det er jo graden av det. Men sånn, tidlig i karrieren, når man trenger litt rettledning, så kan det være veldig fint. For meg var det kjempebra de første årene da jeg jobbet fulltid etter skolen. Jeg lærte masse, men det tok litt overhånd for alle mulige beslutninger ...

ELLE: Ja, da er vi tilbake til dette med intuisjon ... At man nesten kan begynne å tvile på om man tar gode valg uten hjelp?

TINE: Det ble sånn for meg. Men det er helt fantastisk hvis man gjør det på en fornuftig måte, men for meg bikka det. Det er lov å si?

ELISA: Ja, det gjorde det.

Begge ler

ELLE: For det må jo noen ganger være vanskelig å vite hvor jobben slutter og dere starter?

ELISA: Ja, men det er jo helt greit, det. Men det er jo disse work/life- balance-greiene, og det er jo viktig – men jobben er en så stor del av meg. Det er jo også en hobby, som gir masse energi.

TINE: Jeg mener at alle disse nye ordene ... Nå er jo jeg arbeidsnarkoman, det vet du jo, men mange av disse ordene som har kommet ... Work/life-balance, du skal ikke svare på e-post etter klokka 17 osv. ... Det er jo i veldig mange yrker det ikke passer. Jeg er litt bekymret for den nye generasjonen, som bare hører disse trend-ordene uten å vite hva det egentlig betyr. For hvilken jobb skal du faktisk engasjere deg i? Eller skal du bare ha en jobb fra 9 til 17 for å tjene akkurat de pengene, eller skal du finne deg en jobb som kanskje krever noe mer, men som faktisk har et innhold? Jeg har jo venner som jobber som revisorer med høye timepriser, fordi de jobber som yogalærer etter jobb – fordi det er det de vil gjøre. De forsørger familien med revisorjobben, men er yogaguru i tillegg – en perfekt work/life-balance, men de jobber jo ikke fra 9 til 17. Folk må skape sin egen definisjon på hva dette skal bety for dem. En kunstner er ikke nødvendigvis bare kreativ mellom 9 og 17. Og hva bruker de livet sitt til når de kommer hjem fra jobb? Scroller på sosiale medier? Eller ser en serie?

ELISA: Det er nok ikke alle som forstår hva det faktisk kreves for å oppnå suksess. Poenget er at det krever blod, svette og tårer. Du kan ikke gründe et eller annet og tro at du kan jobbe fra 9 til 17.

TINE: Jeg håper for alle generasjoner som skal ut i arbeid at de finner sin egen balanse, og at de stiller kritiske spørsmål til alle disse ordene. Jeg er ytterpunktet. Det er tusen kritiske spørsmål til det jeg gjør også, så jeg har ikke fasit, men jeg tenker at disse ordene er veldig begrensende. Og hva er den balansen egentlig? For det å virkelig ånde for noe ... Det fyller deg jo helt. Man går glipp av noe, da, om man skal låse den døra hjemme klokka 17.15. Når jeg skaper så tenker jeg ikke nødvendigvis så mye på sluttproduktet. Det handler mer om mate- rialer, teknikk, stofflighet og detaljer, og tiden forsvinner ...