Fredagsjenta minner oss på at ingenting varer for evig i ukens spalte

I går ryddet jeg i klesskapet til Penelope. Hun har blitt fire måneder, og har for lengst vokst ut av de minste størrelsene. Jeg har utsatt å pakke ned tingene hennes, ikke bare fordi det er ganske kjedelig, men fordi det mest sannsynlig er aller siste gang jeg gjør det. Selve prosessen har jeg vært gjennom før med de to eldste, det minste tøyet pakkes ned, og byttes ut med større størrelser. Likevel er det en forskjell denne gangen. Tidligere har jeg lagt alt i esker og visst inne i meg at jeg skal hente opp esken fra kjelleren neste gang jeg er gravid. Denne gangen blir det ikke noe neste gang jeg er gravid.

Baby Dior

Sparkebukse etter sparkebukse, body etter body brettes og pakkes ut skapet for siste gang. Da jeg kom til en Dior velour-body knakk jeg sammen akkurat like mye som da jeg kjøpte den. Det var det første plagget jeg kjøpte da jeg gikk gravid med Noelle. Jeg hadde akkurat passert 12 uker, og Sebastian og jeg var på ferie i Marbella. Baby Dior i Puerto Banus hadde vi tidligere ikke lagt merke til en gang, men nå var det som en magnetisk dragning mot den butikken. Det kan diskuteres hvor smart det er å kjøpe klær fra Dior til en baby som passer plaggene i ca 15 minutter, men jeg bare måtte. På den tiden var jeg student og jobbet som servitør ved siden av, og bodyen betalte jeg med tips-penger fra jobben. For flere økonomiske råd er det bare å ta kontakt. Jeg innså plutselig hvor mange minner som ligger i de små klærne – og ja dette er klisje – og hvor fort tiden har gått siden jeg sto og gråt på Dior i Marbella fordi jeg skulle bli mamma. Det føles ut som bare noen måneder siden, men plutselig sto jeg der i går, og pakket ned klær til mitt tredje barn.

For siste gang

Da jeg sto der og pakket ned og innså at det var siste gangen jeg skal ha en nyfødt baby kom jeg til å tenke på alle de tingene vi gjør for aller siste gang. Vi skal vi løfte opp barnet vårt for aller siste gang, skifte den siste bleia, hjelpe til med å gre håret for siste gang, ta med vogn ut av døren, og synge den aller siste nattasangen. En gang løper de mot oss med armene over hodet og roper “mammaaa” for aller siste gang, og mens det skjer vet vi sannsynligvis ikke at det er den siste gangen. Nå er yngstemann fire måneder og babylukten forsvinner mer og mer for hver dag som går, og jeg savner allerede da hun var bitteliten. Samtidig som da hun var helt nyfødt gledet jeg meg til hun ble litt eldre, holdt hodet sitt selv og fikk litt mer rutiner. Hvorfor kan jeg ikke bare nyte det som skjer akkurat her og nå?!

Når sengen okkuperes av to små kravlende larver

Småbarnsperioden kan være hektisk, og i øyeblikk hvor alt er kaos tar jeg meg selv i fantasere om hvordan hverdagen blir enklere bare ditt eller datt skjer. For eksempel at barna slutter med bleie, eller når de kan spise på egen hånd. Jeg kjenner på en frustrasjon over at jeg egentlig aldri klarer å stoppe opp og nyte det som skjer akkurat her og nå. For helt ærlig, så syns jeg det kan være vanskelig å sette pris på at jeg blir vekket om natten, og at sengen blir okkupert av to små kravlende larver. Så om det er flere enn meg som står midt oppi småbarns-kaos om dagen, og lengter etter at livet blir litt enklere, så må vi alle prøve å huske på at det livet vi lever akkurat nå er så stappfullt av minner hver eneste dag. Ting skjer for første og siste gang hele tiden. Og når de faktisk blir eldre og livet kanskje blir litt enklere, så vil vi drømme oss tilbake til lyden av små føtter som vekker oss om natten, fingeravtrykk på vinduene, de bråkete lydene som fyller huset og den uendelige klesvasken som aldri blir tom. Og det eneste vi kanskje ønsker oss da, er en dag i mammaperm hvor det føles ut som livet raser sammen.

Ha en fin fredag. xx Nikoline