«Luxury is that which can be repaired»

Hva definerer egentlig luksus? Dette er et spørsmål jeg har forsøkt å svare på for meg selv i en årrekke. 

Noen anser tid som luksus. For andre kan det være søvn, en destinasjon, noe materielt. Luksus er relativt, og hva vi anser som luksus kan variere fra person til person, men er ofte basert på noe vi begjærer, som igjen er foranderlig.

Dersom jeg skal ta utgangspunkt i mitt eget såkalte virke, som journalist i et motemagasin, har luksus en åpenbar definisjon i den kontekst. På mange måter var det også dette som fanget interessen min for faget. Veien inn gikk gjennom teater og kostymer og deretter haute couture, som igjen anses som et ytterpunkt for luksus. 

Haute couture kan oversettes til en "høyere form for søm" – et håndverk av ypperste klasse. Det var dette som fascinerte meg. Det å bruke utallige timer i kontakt med de mest eksklusive materialer, utført av de mest erfarne og kunnskapsrike innen sitt felt. Perfeksjon. Men betyr dette at luksus er synonymt med perfeksjon?

Høsten 2021 holdt den franske «huset» Hermès en utstilling på DAC, Dansk Arkitektur Center, der jeg fikk muligheten til å delta. Og før du nå lurer på om det har sneket seg inn en skrivefeil her, og un­drer på hvorfor jeg omtaler Hermès som et «hus» framfor «motehus», så har dette en helt naturlig forklaring, og jeg tillater meg en liten digresjon: 

Hermès ble etablert i 1837 av Thierry Hermès, og den gang var seletøy og saler for hest husets virke. Faktisk var det ikke før i 1918 at livsstilssegmentet ble en del av huset og Hermès, slik vi kjenner det i dag, fikk sin form. Men selve begrepet «motehus» fikk sitt fot­feste først 20 år etter at Thierry Hermès etablerte sitt hus. Britiske Charles Fred­erick Worth omtales som den første moteskaperen, selv om han selv defin­erte seg som kunstner. Han etablerte sitt hus i 1857 og tegnet alle antrekk selv, blant annet på oppdrag av keiserinne Eugenie av Frankrike, som var gift med Napoleon den 3. Worths motehus dominerte moten fram til hans død i 1895, og siden den gang har termen «motehus» både vokst, latt seg modernisere, redefinere og kommer­sialisere. Ikke minst har det sørget for grobunn for alt vi i dag kjenner som store motehus.

Så selv om Hermès ofte omtales som verdens eldste gjenværende motehus, om­taler de seg fortsatt som et "hus", eller «Maison», da termen «motehus» per definisjon ikke eksisterte da huset ble grunnlagt i 1837. Men nok historie – la oss reise tilbake til København igjen og Dansk Arkitektur Center.

I anledning utstillingen «Hermès in the making» hadde Hermès gjenskapt små­skala verksted for samtlige av sine ulike ate­lierer, presentert av husets egne «artisans» – som dessverre ikke kan oversettes til noe mer poetisk enn «håndverker» på norsk, da vår egen motehistorie ikke har helt den samme tradisjonen. 

Salmakere, silketrykkere, illus­tratører og skinneksperter som alle demonstrerte sitt arbeid og selve skapelsen av det vi omtaler som «luxury goods». Og midt blant dem på en relativt beskjeden skjerm – omgivelsene tatt i betraktning – kunne jeg lese ordene: «Luxury is that which can be re­paired».

Jeg måtte lese det flere ganger. «Luxury is that which can be re­paired». Det var et sitat fra Robert Dumas, som tok over Hermès fra sin svigerfar i 1951 og står bak suksesser som det første silkeskjerfet, og ikoner som Kelly­-veska og armbåndet «Chaîne d’Ancre». 

«Luxury is that which can be re­paired». Disse ordene resonnerte med meg på et vis som ga den samme tilfredsstillende følelsen som når du blant 2000 nærmest identiske brikker, finner riktig plass i et puslespill.

Det minnet meg om oldemoren min. Jeg husker at hun fortalte historien om den første fine kåpen hun kjøpte – en svart, elegant ullkåpe med innsvinget midje og store runde knapper. Hun fortalte om hvordan hun hadde spart i lang tid, og tittet på den i butikk­vinduet i flere omganger. Det første hun gjorde da kåpen endelig ble hennes, var å ta den med til skredderen for å få den tilpasset. Hun oppbevarte den med respekt i garderoben sin, slik hun gjorde med alle tingene sine, og skulle det være behov for reparasjon, eller kåpen trengte ny tilpasning, var det tilbake til skredderen. Den kåpen henger i mitt skap i dag. Noen anser det kanskje som at oldemoren min var økonomisk, og kanskje var hun det. Men jeg har alltid sett på dette som en unik forståelse for investering.

«Luxury is that which can be re­ paired». Det handler kanskje ikke bare om en uoppnåelig prislapp, det hand­ler om et utgangspunkt i godt hånd­verk. Og ja, kanskje det også handler litt om tid. Tiden det tar å mestre noe, eller å skape noe som er av en slik kvalitet at det faktisk ikke kan ødelegg­ es, fordi det alltid kan repareres.

Tenk på det som en relasjon. Noe som har et godt fundament, vil kan­ skje alltid la seg reparere, nettopp fordi det er lagt ned et grundig kjærlighetsarbeid i bunn. Det er verdt å reflektere litt over.

Og kanskje er det takket være den eldre generasjonen at jeg har fått et mer bevisst forhold til kvalitet, investering og reparasjon. Selv hører jeg til «partytopp»-­generasjonen, der hver anledning er synonymt med nye klær – klær er billig, og en skomaker er en karakter fra en julekalender på barne­TV. Så ja, dette mer bevisste forholdet er definitivt takket være noe annet enn min egen samtid. 

For på samme måte som jeg tenker på tidligere eiere av vintage­plagg i gardero­ben min – hvem var de, hvor bar de dette plagget, hvor har det vært – så liker jeg også å tenke på hvor de andre tingene i garderoben min kommer fra, nytt som gammelt. Jeg sjekker vaskelapper for å vite hvilke mate­rialer jeg kjøper, og jeg benytter meg av både skredder, renseri og skomaker – og er på fornavn med alle tre. Jeg liker tanken på at dersom jeg tar vare på noe, så kan det vare for alltid. Jeg liker det konseptet.

Men hva avgjør egentlig hvilke produkter som lar seg reparere? Kan noe leve så godt som evig?

Priscila Alexandre Spring har vært Creative Director for Leather Goods hos Hermès siden juni 2020. Hun er den som sørger for selve designet og den kreative retningen for alle husets objekter i skinn – et materiale som ofte omtales som et av de mest slitesterke.

– Skinn er et levende materiale, så vel som et naturlig, og har allerede vært i bruk i en årrekke – både grunnet sin kvalitet, men også sin fleksibilitet. Det puster, det er foranderlig, og man kan også reparere det. For Hermès har kjærligheten til dette materialet vært selve pilaren i det vi gjør. Fra 1837, da vi begynte med seletøy og saler til hest, før det senere også ble vesker, har filosofien alltid vært den samme: Det skal være like vakkert som det er robust, men også så komfortabelt som overhodet mulig – enten det er laget for hester eller mennesker. 

Vi jobber veldig tett med våre garverier, og dette er en nær relasjon som er bygget over mange år. Det å jobbe med skinn er en lang prosess. Det starter med utvelgelsen av selve materialet, der vi undersøker alt fra hvorvidt stykket er jevnt på tykkelse, om det har ujevnheter, skader, merker. Deretter begynner vi prosessen med å behandle skinnet, før det farges. Hos Hermès ønsker vi alltid å bruke materialet som det er. Vi behandler det aldri kjemisk, men heller vegetabilsk, da vi ønsker å vise materialet for hva det er. Det er også dette som gjør at materialet utvikler sin særegne patina over tid.

Og denne forpliktelsen til det naturlige materialet er gjennomgående. For eksempel bruker Hermès heller aldri syntetiske tråder når de syr veskene sine, og grunnet dette kan de heller ikke brenne endene når tråden skal stoppes, da hele vesken kunne tatt fyr. 

Alle vesker sys for hånd med Hermès signatur, «saddle stich», som er en tidkrevende, men desto mer holdbar og slitesterk form for søm. Sømmene forsegles også med bivoks, for å bedre tåle fukt. Og det er samme person som setter første og siste søm i hver eneste veske. Som igjen betyr at hver artisan må beherske alt fra skinn til søm, og ikke minst metall, for å kunne montere alt av hardware.

 Det samme gjelder for reparasjon – «one bag, one person»-policyen er den samme. Så det vil aldri være to ulike personer som jobber på samme veske, enten det gjelder montering og søm i konstrukasjonen, eller reparasjon. 

Mange av Hermès’ artisaner har jobbet for huset i flere tiår, og noen av dem i generasjoner. Hos Hermès har de reparert objekter – ja, for de kaller dem ikke produkter – helt siden 1800-tallet, men siden 1976 har de satt opp en egen struktur for dette med tanke på logistikk, og egne verksteder.

 Husets største verksted ligger utenfor Paris sentrum og er arbeidsplass for en rekke artisaner, som alle innehar samme savoir faire, eller know- how – igjen, ikke så lett å oversette til norsk, men det handler om å mestre et håndverk ut i fingerspissene. 

Og for Hermès handler ikke repair bare om å reparere noe som er ødelagt. Her kan også vesker renses og vaskes, og dersom fargen har «sprukket opp», kan skinnet farges på nytt. Her kan håndtak og ulike deler i skinn enten repareres eller erstattes, et slitt hjørne kan bli som nytt igjen, og hardware kan glinse som om ingen skade har skjedd. Det er her de jobber for å forlenge livet til hvert objekt, med målet om «for alltid».

På samme måte som man ikke vil tenke på at et kjærlighetsforhold kan ta slutt når man befinner seg i nyforelskelsens rus, tenker man heller kanskje ikke på hvorvidt en ny veske kan blir ødelagt idet man bærer den ut av butikken, men Creative Director for Leather goods, Priscila Alexandre, tenker på sånt.

– Vi skaper aldri noe som ikke har en funksjon. Vårt hovedmål har alltid vært å skape noe funksjonelt, og dette stammer fra vår tradisjon med sal og seletøy. Vi skaper vesker ment for å brukes og bæres, til alle ulike anledninger. Og fordi vi alltid etterstreber tidløshet, lar vi materialet og håndverket sørge for skjønnheten i produktet, og legger derfor aldri til noe som ikke har en funksjon. Ingen sting er for dekorasjon, for eksempel. Målet er å lage et ergonomisk objekt med en funksjon i et vakkert materiale.

– Og nettopp fordi funksjonalitet er i fokus, er også muligheten for reparasjon det – allerede i designprosessen. Vi har for eksempel vesker som er laget av store stykker skinn. Dette er noe vi tar stolthet i, fordi det viser at materialet er av en slik kvalitet at et stort stykke kan lage en komplett veske, framside, bakside – alt. Så vi har noen slike produkter. Til sammenligning kan det være at dersom man jobber med skinn av dårligere kvalitet, kan det være mer nødvendig å ta hensyn til dette i designet, og tegne noe som er satt sammen av flere små deler, da man er nødt til å kutte mer i materialet for å finne gode stykker. Men det andre, og viktige, aspektet her er at fordi vi også har stort fokus på at alle veskene skal være mulig å reparere, kan det være mer funksjonelt å designe noe med to separate deler, framside og bakside, slik at det skal være mulig å demontere for å reparere kun den ene siden som potensielt kan behøve det. 

Det samme gjelder håndtakene – vi designer aldri håndtak som man ikke kan ta helt av for enten å reparere eller bytte ut. Derfor er håndtakene montert som en egen løs del, festet mellom veskens fasade og linning. På den måten kan sømmene sprettes opp, håndtaket tas av og repareres uten å skade resten av vesken, og deretter monteres på igjen før vesken sys sammen. Så vi tenker alltid på reparasjon når vi designer eller skaper et objekt.

Men kan et godt håndverk redde et dårlig materiale, og motsatt?

– Du kan aldri redde et dårlig materiale med godt håndverk, og motsatt. Selv et dårlig materiale utført med godt håndverk vil over tid vise sin sanne kvalitet. Så disse to henger tett sammen og er likeverdige.

– Vi har stor kreativ frihet, så det er alltid rom for å presentere en ny idé, et nytt konsept eller fortelle en ny historie, også i form av nye håndverk og materialer. Men vi kommer alltid tilbake til ideen om å putte «beauty on display», og la det skjønne tale for seg selv. Jeg tror også at fordi vi jobber med de kvalitetene vi gjør, så har vi rom til å fokusere på funksjonalitet og varighet, da materialet alltid sørger objektets skjønnhet.

I 2021 lanserte Hermès et samarbeid  med det amerikanske selskapet MyCoWorks hvor de laget Victoria-vesken i mycelium, et plantebasert materiale fra sopp.

Alexandre Spring forteller at innovasjon er viktig for huset.

– Vi er heldige som har årevis av kunnskap i huset, videreført gjennom generasjoner av kvinner og menn som har perfeksjonert og utviklet sitt håndverk for å kunne overgå og videreutvikle det de skaper hele tiden. Vår jobb med det kreative handler om å omfavne det faktum at vi forandrer oss hele tiden, så vi må hele tiden lytte og være åpne, foreslå og prøve nye ting, slik at vi reflekterer tiden vi lever i, samtidig som vi skaper noe som er tidløst.

– På samme måte som at skinn er et levende materiale, anser jeg håndverk som en uendelig læringsprosess, som et leksikon vi stadig oppdaterer både for å være en del av samtiden, men også respektere fortiden. Så på samme måte som vi leter etter nye materialer, leter vi også etter nye former for håndverk.

– Det vil kanskje aldri være noe som kan erstatte skinn, men det kan være mulig å finne noe som kan fungere på samme måte og behandles lignende. Det viktigste for oss er å finne et materiale som vi kan utøve vårt hånd- verk på med et høyt nivå av kvalitet.

Og på spørsmålet om hennes definisjon av luksus, svarer Alexandre Spring:

– Jeg tror at den største luksusen vi har i dag er tid. Tid til å skape, tid til å tenke, til å gjøre feil, til å rette opp i feilene eller få en ny idé basert på dette. Vi lever i en tid der alt går veldig fort, og det viktigste vi kan få er tid.

Igjen, dette med tid. Kanskje tid er luksus? Å ha tid til å lære noe ordentlig, til å øve og videreutvikle. Tid til å skape noe som faktisk er av kvalitet, og som igjen tåler tid.

Kanskje tid er luksus, og luksus er noe som kan repareres.