Møt power-duoen Chelsea Clinton og Jen Lee Koss

Hva får du når du setter sammen to skarpe kvinner med hver sin imponerende karriere, og endeløse smarte ting å si om alt fra politikk til feminisme, folkehelse, entreprenørskap, kunst, investering, tech og lederskap? Varme, vennskap, humor og kloke ord om livet.

For da ELLE møtte dr. Chelsea Clinton og Jennifer Lee Koss i forbindelse med SHE-konferansen i 2024, ønsket de å snakke om en prestasjon de virkelig har investert mye i, og som de er svært stolte av; sitt vennskap gjennom mer enn 20 år.

Men først en liten oppdatering om hva disse imponerende kvinnene har drevet med de siste årene:

Chelsea Clinton er nestleder for Clinton Foundation og arbeider å forbedre liv og inspirere fremvoksende ledere både i USA og globalt. Dette inkluderer stiftelsens initiativ Too Small to Fail og Clinton Global Initiative University (CGIU). Som en mangeårig forkjemper for folkehelse, fungerer Chelsea også som nestleder for Clinton Health Access Initiative. Hun underviser ved Columbia University’s Mailman School of Public Health og har skrevet flere bøker for unge lesere, inkludert New York Times-bestselgeren  She Persisted: 13 American Women Who Changed the World. Chelseas podcast, In Fact with Chelsea Clinton, hadde premiere i 2021, og hun er medgründer av HiddenLight Productions. Chelsea har en Bachelor of Arts fra Stanford, en Master of Public Health fra Columbias Mailman School of Public Health, og både en Master of Philosophy og en doktorgrad i internasjonale relasjoner fra Oxford University. Hun bor sammen med sin ektemann Marc og deres barn Charlotte, Aidan og Jasper i New York City.

Jen Lee Koss er investor og rådgiver innenfor påvirkningsinvestering. Hun er medgrunnlegger av Springbank, et risikokapitalfond som investerer i teknologi og tjenester som møter de oversette behovene til kvinner og arbeiderfamilier. Hun er også rådgiver for Summa Equity, et formålsdrevet, private equity-firma, som ser verdens usikkerheter som muligheter. Jen har nesten hele sin karriere vært fokusert på forbruker- og detaljhandel, og startet det opplevelsesbaserte handelsselskapet BRIKA, som senere ble solgt til Salt XC – et fullservice markedsførings- og handelsselskap som for tiden er det nest raskest voksende selskapet i hele Canada. Hun er også et aktivt styremedlem i offentlige og private selskaper innenfor forbruker-, detaljhandel- og eiendomssektoren. Jen er en Juilliard-utdannet cellist og har en AB-grad med magna cum laude fra Harvard College, en MPhil fra Oxford University og en MBA fra Harvard Business School. Hun er bosatt i Oslo og er mor til fire barn.

Chelsea Clinton og Jennifer Lee Koss møttes ved Oxford University, høsten 2001. Chelsea hadde fullført studier ved Stanford, Jennifer ved Harvard, og de hadde begge valgt Oxford for å gjennomføre hver sin mastergrad, henholdsvis innen musikk (jour.anm. Jennifer Lee Koss spilte cello) og internasjonale relasjoner. Over 20 år, sju barn, to ekteskap, en skilsmisse og to imponerende karrierer senere, er vennskapet som oppsto den gang fortsatt en sentral del av livene deres, nå på tvers av kontinenter.

Da jeg stiller spørsmålet om hvordan vennskapet oppsto, ser de på hverandre med varme og latter, og poengterer hvordan dette er en historie som er godt innarbeidet dem imellom.

Jen: – Vi hadde også en felles venn, som Chelsea hadde gått på high school med, og som jeg hadde møtt på universitetet. Og hun inviterte oss i en felles middag. Dette var helt i starten av studiene. Og vi begynte å prate umiddelbart – om alt og ingenting, egentlig. Det begynte med kunst og musikk, som er en lidenskap vi deler, før vi gikk over til reise, og så eskalerte det derfra. Det var som om vi var sjelevenner.

Chelsea: – Ja, og jeg husker at jeg tenkte at Jen kunne komme til å bli «min person».

Jen: – Det er faktisk et øyeblikk jeg husker veldig godt … Chelsea spiste ikke sjokolade på dette tidspunktet.

Chelsea: – Ikke sjokolade eller kjøtt, eller sopp og ost, som nå er ting i livet jeg virkelig setter pris på …

Jen: – Men jeg hadde bakt en brownie. Og jeg husker at du hadde fortalt at du ikke spiste sjokolade, men så ville du likevel smake på den som en gest til meg, og jeg husker at jeg ble rørt av det.

Chelsea: – Man må prøve nye ting.

ELLE: – Men hvem var dere på den tiden? Hva snakket dere om, hva drømte dere om?

Chelsea: – For Jen handlet denne tiden mye om å prøve å finne ut av hvorvidt hun ønsket en karriere som profesjonell musiker eller ikke. Det hadde vært planen siden high school, og hun hadde allerede fullført et pre-college-program ved Juilliard … Og så hadde du testet ut en del ulike ting ved Harvard som lacrosse, entreprenørskap og business, men fortsatt med cello i tillegg. Og du var vel heller ikke helt klar for å gi slipp på den drømmen? Så Oxford ble en tid der du virkelig ga musikken fullt fokus igjen, for å føle på om dette skulle bli din vei. Så det var en utrolig spesiell tid å lære Jen å kjenne på, fordi hun virkelig var på et sted der hun prøvde å forstå sin vei i livet.

Jen: – Ja, vi snakket mye om hva vi ønsket oss ut av livet, om karriere, drømmer … Chelsea valgte å satse på en karriere som konsulent, noe som viste seg å være et svært godt valg.

Chelsea: – Men jeg var heller ikke helt sikker på hva jeg ville på den tiden. Jeg visste at jeg ville gjøre noe som handlet om folkehelse og helsevesenet … Og jeg vurderte hvorvidt jeg ønsket å ta en doktorgrad.

Jen: – Som du også gjorde etter hvert.

Chelsea: – Men jeg husker at jeg tenkte da, i en alder av 22 eller 23, at det var så langt fram i tid, og at jeg da ville være så voksen i en alder av 27/28, og at det føltes så fjernt da – men her sitter vi. Og det er viktig å nevne at vi også flyttet sammen, da vi begynte vårt andre år ved Oxford.

Jen: – I verdens søteste lille hus. Little Row House.

Chelsea: – I Claredon Street.

Jen: – Og det var på mange måter første gangen jeg følte meg voksen. Vi lagde mat, vi vasket, ryddet, vi holdt middagsselskaper. I massevis. Vi inviterte venner over hele tiden, og hadde ofte tema for disse middagene.

Chelsea: – Vi holdt også Thanksgiving. Og da måtte vi låne naboens ovn og kjøkken for å få plass til å lage all maten. Jeg tror vi hadde nærmere 20 gjester. Og foreldrene mine var så imponert av tanken på at Jen og jeg skulle lage middag til alle disse gjestene i dette lille huset, så de spurte om de kunne komme, de også.

Jen: – Og de kom! Og jeg husker at vi skrelte gulrøtter med moren din på kjøkkenet … Og faren din snakker fortsatt om dette.

Chelsea: – Absolutt. Dette ble faktisk starten på en tradisjon vi fortsatt holder fast ved, og har gjort i over 20 år nå, der vi inviterer til en «åpen dør» Thanksgiving med, blant annet, mange av vennene våre fra Oxford.

Jen: – Det er en fantastisk tradisjon.

ELLE: – Dette er også et godt eksempel på hvordan venner blir familien du velger selv, og hvordan tradisjoner som historisk sett er forbeholdt familie, også kan feires med venner.

Chelsea: – Virkelig. Og for meg som er enebarn – Jen har en fantastisk storesøster – men jeg er enebarn … og jeg har vært veldig heldig og hatt mange fantastiske venner rundt meg, som har blitt menneskene jeg har lekt med, utforsket verden og livet med, pratet med. Jeg har også hatt foreldre som har dyrket sine vennskap, som strekker seg langt tilbake i tid, men som de har tatt vare på gjennom livets mange faser … og jeg tror ikke jeg forsto at også på dette området har de vært gode rollemodeller, før jeg fikk barn selv og innså at noe av det jeg ønsker for mine egne barn, i tillegg til at de skal være friske, nysgjerrige, gode mennesker, modige – en hel del ting – er også at de skal ha nære venner i livet sitt, slik jeg har hatt. Og jeg er takknemlig for at Jen er en del av deres liv og at de får være vitne til vårt vennskap, slik at de kan bygge dette i sitt eget liv på samme måte som jeg nå forstår at mine foreldres vennskap inspirerte meg til å gjøre det samme. Mitt liv er så mye rikere grunnet vennskap.

Jen: – Men det å være en rollemodell for hva et vennskap kan være … Det var du lenge før du fikk barn – blant annet for meg. Du lærte meg hva det vil si å være en god venn. Jeg tror ikke jeg forsto det før jeg møtte deg. Du er så utrolig tilstedeværende i mitt liv, og det på daglig basis. Noe som kanskje er en rar ting å si, men det er du.

Chelsea: – De jeg prater mest med er menneskene jeg jobber med, mannen min og Jen.

Jen: – Men du har virkelig lært meg enormt mye om det å være en god venn, og det har bare blitt tydeligere etter at du fikk barn.

Livet er tøft, og det er ikke for nybegynnere, og vi går alle igjennom ting. Men jeg har aldri hatt noen som har stilt opp for meg på den måten Chelsea har gjort. 

ELLE: – Men kan du sette ord på hva som gjør Chelsea til en god venn, og det du beskriver som en rollemodell?

Jen: – Hvor skal jeg begynne … For det første så har hun en hukommelse som ingen annen – på en god måte. Hun husker virkelig hver eneste detalj fra enhver situasjon – noe som gjør at hun også forstår ting på et helt annet nivå. Og hun følger opp, og sjekker inn. Hun er god på å sende meldinger eller taleopptak, for å høre hvordan jeg har det, og fortelle meg at hun er glad i meg. Hun er tilstedeværende, og alltid der for meg. Og la oss være ærlige … Livet er tøft, og det er ikke for nybegynnere, og vi går alle igjennom ting. Men jeg har aldri hatt noen som har stilt opp for meg på den måten Chelsea har gjort, gjennom hver milepæl og fase av livet. Både gjennom det gode … og det vonde. Og det kommer jeg til å være takknemlig for resten av livet. Hun er virkelig en rollemodell.

Chelsea: – Livet er ikke et regneark, men dette går begge veier. Du stiller opp for meg også, og jeg er takknemlig for å få være en del av ditt liv.

ELLE: – Livene deres har åpenbart forandret seg mye siden dere møttes for 20 år siden. Dere bor ikke lenger sammen, faktisk bor dere på ulike kontinenter, og dere har hver deres familie … Hvordan har dere klart å opprettholde den nære relasjonen?

Chelsea: – Vi har snakket en del om dette faktisk … Vi er flinke til å holde kontinuerlig kontakt gjennom meldinger, telefonsamtaler … Men vi er også flinke til å møtes. Jeg tror det å tilbringe tid sammen og oppleve noe sammen utgjør en stor forskjell. Vi tilbringer også tid sammen i fellesskap med familiene våre.

ELLE: – Persistence, eller standhaftighet, er også et ord som føles viktig her. Jennifer snakket om det i forkant av dette intervjuet, Chelsea skrev boka om det (jour.anm. She Persisted: 13 American Women Who Changed the World) men det er også et godt ord når det kommer til relasjoner, og i dette tilfellet; et vennskap over 20 år.

Jen: – Det er virkelig sant.

Chelsea: – Min bestemor, min mors mor, som jeg var veldig nær, og som også bodde hos foreldrene mine de siste årene av sitt liv, og som jeg snakket med … eller i det minste prøvde å snakke med, hver dag – Jen vet hvor viktig hun var for meg – og jeg snakker fortsatt om henne til barna mine i dag, fordi jeg vil at de skal vite om henne: Min bestemor Dorothy. Hun var søndagsskolelærer, og hun oppdro min mor og mine onkler i metodistkirken, og det med en sterk følelse av sosial aktivisme og tjeneste. Hun sa alltid at hun ikke brydde seg om man trodde på Gud eller om man ikke var kristen, men hun brydde seg om hvorvidt man praktiserte det hun alltid kalte tjenesten ved å stille opp. Hun sa: «Jeg håper at alle kan tro, uansett hva deres tro er, på det å stille opp. Du stiller opp for familien din, du stiller opp for vennene dine, du stiller opp for samfunnet ditt, du stiller opp for landet ditt.» Og det har virkelig fortsatt å gi gjenklang i meg siden jeg hørte det for første gang.

Jen: – Og det handler også om standhaftighet. Men det er også et valg. Man må velge å være standhaftig, velge vennskap, velge å knytte seg til noe eller noen. Jeg tror det er veldig viktig også.

Chelsea: – Ja, og tilliten som bygges gjennom de valgene og øyeblikk av standhaftighet.

Jen: – Også når man møter motgang.

Chelsea: – Spesielt da. Eller når jeg sier ting Jen ikke vil høre …

Jen: – Som absolutt skjer …

Chelsea: – Men hun vet at det er sagt med kjærlighet.

Jen: – Alltid.

Chelsea: – Jeg vil bare det beste for henne.

ELLE: – Det er også noe eget med vennskap mellom kvinner. Hva tror dere dette handler om?

Jen: – Vi snakket faktisk om dette på veien fra flyplassen … Om forhold og ekteskap, for eksempel, og ideen om at selv om du er gift, så kan du ikke forvente eller tro at den personen skal være alt for deg. Og jeg tror mange kvinner i større grad forstår at også vennskap er en viktig kilde til påfyll.

Chelsea: – Ja, jeg er helt enig. Og jeg anser meg som veldig heldig, som er gift med min beste venn, Marc. Og han er virkelig alt for meg. Og jeg tror at fordi jeg føler det slik, er jeg også bevisst på hvilken velsignelse det er og hvor sjeldent det er. Og samtidig er jeg takknemlig for at selv om han kanskje er alt for meg, er han ikke den eneste personen i livet mitt.

– Men én ting jeg vil trekke fram, som jeg opplever som et sterkt bånd mellom kvinner, er opplevelsen av det å være mor, og hvordan vår emosjonelle tilknytning til våre barn er ulik for menn og kvinner. Det oppstår noen ganger med menn, men ikke alltid, mens jeg tror det er mer vanlig at det oppstår, framfor å ikke gjøre det, med kvinner, selv om jeg ikke liker å skille på kjønn på den måten. Og det gjør vondt i mitt feministiske hjerte å si dette … Men, jeg tror det er sant.

Jen: – Ja, og man trenger ikke alltid å sette ord på det, det er bare en felles forståelse av hva det er eller hva det betyr å være en mamma.

Min bestemor sa alltid at livet ikke handler om hva som skjer med deg, men om hva du gjør med det som skjer med deg.

ELLE: – Dette har vært en samtale preget av kloke ord, så jeg vil avslutte med å spørre om dere kan dele det beste rådet dere har fått så langt i livet, eller om dere har noen kloke ord dere forsøker å leve etter?

Chelsea: – Vel, tilbake til min bestemor. Min bestemor sa alltid at livet ikke handler om hva som skjer med deg, men om hva du gjør med det som skjer med deg. Jeg tror det er det ene jeg vil trekke fram, og det andre, hvis jeg kan dele enda et, så vil jeg dele et råd som min mor ga meg da jeg var veldig liten, som jeg tenker mye på og prøver å videreformidle, spesielt til yngre kvinner i dag: Ta seriøs kritikk fra seriøse mennesker, seriøst. Altså mennesker som virkelig vil ditt beste, dine nærmeste venner, lærere, foreldre eller besteforeldre, og som en motsats til dette: Ta useriøs kritikk fra useriøse mennesker, useriøst. Du skal ikke alltid bare riste alt av deg og på den måten ikke få nytte av, på en produktiv måte, velmente råd og til og med konstruktiv kritikk. Men du skal heller ikke la deg overbelaste eller fanges i klaustrofobien av å bekymre deg for hva noen som ikke kjenner deg eller vil deg vel, som ikke deler dine verdier, sier om deg.

Jen: – Det der er så viktig. For min del må jeg nok si … Jeg er veldig opptatt av energi. Jeg får energi fra mennesker. Jeg føler energi fra mennesker. Det driver og motiverer meg. Og det var noen som sa noe til meg nylig, som jeg vil dele videre, og det er å søke fontener framfor avløp. Og for meg handler det om å søke mennesker som er fontener av energi, og holde meg unna dem som drenerer. Så det prøver jeg på i livet mitt nå. Og Chelsea er en fontene. 

Les også: Gro Harlem Brundtland: – Jeg mener jo at jeg hadde flaks