Jeg blir ofte spurt om hva jeg mener det betyr å være en sterk kvinne. Hver gang jeg får dette spørsmålet, kjenner jeg at det begynner å koke litt i meg. Er det noe mål i seg selv å være så forbanna sterk? For meg handler styrke om å være i stand til å bære sin egen sårbarhet. Det handler om nettopp det å tillate seg selv å ikke være så sterk hele tiden. Jeg tror det motsatte gjør oss syke: Dette jaget etter å skjule det sårbare, å gjemme vekk det som ikke er prikkfritt, å kjenne skammen av å ikke nå helt opp. Vi er alle like små og redde. Og dumme. Og rare. Vi er ikke alltid i stand til å håndtere livet slik vi burde. Og jeg tror vi trenger å snakke om det at vi ikke alltid får til ting. Om alt det uperfekte ved oss. Det svake. Derfor tror jeg maset etter å være sterk kvinne kan være hemmende. La oss heller anerkjenne hvor sårbare vi er, hvor mye frykt og usikkerhet vi bærer med oss, hvor små vi er. La oss stå sammen i det og gi hverandre rom til å kunne møtes på en sannere måte. Jeg oppdrar to døtre. Ei som står på trappene til å bli en voksen kvinne, på vei ut av en hard ungdomsverden der man er inkludert i det ene øyeblikket og ekskludert i det neste. Og jeg har ei lita tulle som våkner med et stort smil om munnen og åpne armer hver morgen full av tro på at verden vil ta imot henne akkurat sånn. Det siste jeg ønsker å lære dem er at de må være sterke og stå rakrygget gjennom alt. Da er de dømt til å feile. Da vil fallene bli hardere. I stedet vil jeg at de skal kunne holde hverandre i hendene og si: «Det er ok å gjøre feil. Det er ok å mislykkes. Sånn er livet». Hvis vi alle bare kunne ta hverandre i hendene innimellom og si: «Hei, det er helt greit å føle seg liten og dritt, altså. Jeg vet hvordan du har det.» Det er ingen av oss som lever lykkelige liv hele tiden. Blir vi flinkere til å snakke om mental helse uten å sensurere eller retusjere og skamme oss, så vil vi gjøre det enklere å bli møtt de gangen vi alle opplever at universet er et eneste stort, svart hull. Styrken i søsterskap ligger i å romme hverandre i alt det sårbare og mislykkete og vonde. Det ligger i å vite at du alltid vil bli tatt imot. Uansett. I kraft av å bare være deg – uansett hvor sterk eller svak du måtte være. Så kanskje er svaret mitt, neste gang jeg får spørsmålet om hva det vil si å være sterk kvinne, noe i retning av dette: For meg er det en kvinne som er i kontakt med sin egen sårbarhet. En som, sammen med sine søstre, klarer å bære den. En som våger å være svak. Tekst Pia Tjelta