Kan menn og kvinner egentlig være venner?

Vi hadde på oss matchende jordbærformede hatter, min eldste venn og jeg.

Da vi var tre år gamle delte vi de samme, viktige interessene for å spise makaroni og fiskepinner. Sammen fløy vi dragen vår, med små hender som holdt godt fast i hver vår ende av håndtaket med konsentrert entusiasme mens den svevde over himmelen i vår barndoms dal.

Emily hadde bestandig på seg en rosa hatt, og min var blå – slik at folk alltid kunne se hvem og hvor vi var. Fargene på hattene er det eneste som noensinne har signalisert forskjellen på kjønnene våre i de 27 årene vi har kjent hverandre.

Jeg er så heldig at jeg har hatt og har mange gode venner som Emily. Det som antagelig er litt spesielt, er at blant mine ti nærmeste venner er to tredjedeler kvinner og en tredjedel menn.

Og slik har det vært fra slutten av tenårene til nå, når jeg er i slutten av tjueårene. Kompisen min Charlie (som ikke er en kvinne) kommenterte dette statistiske avviket på 21-årsdagen min, og ga meg boka Spillet (en lærebok om hvordan man skal sjekke opp kvinner) av Neil Strauss i bursdagspresang. Jeg lot den stille og rolig ligge igjen på stolen da jeg forlot restauranten.

Jeg har det – uten unntak – aller mest morsomt sammen med mine kvinnelige venner

Det er dem jeg ler mest sammen med, og det er de som anbefaler meg de beste bøkene og er til daglig inspirasjon. Min kvinnelige sjef går aldri av veien for å brenne av en kommentar til ledelsen i en opphetet diskusjon, type: ‘Du ville aldri har snakket til en mann som du gjør til meg, ville du?’

Og så er det venninnen min Natalie, som jeg møtte på toget på vei til skolen for 11 år siden, og som alltid drikker meg under bordet når vi drikker inn jula på favorittpuben vår.

Jeg må også nevne Jo og Josie, som har en egen evne til alltid å finne en vei opp på et tak, hvilket som helst tak, når vi er på fest. Og min fantastiske venninne Hannah, som jeg møtte da vi begge var nyutdanna journalister for fem år siden, og som jeg siden delte leilighet med i et år. Det var hun som lånte meg Elena Ferrante-bøkene og enda flere som jeg siden slukte.

Jeg er min sportsgale venninne Georgie evig takknemlig for å ha dratt meg bort fra jobben fordi hun ville ha meg med da hun skulle på puben for å se Chelsea slå Barcelona i Champion’s League i 2012. Det var, og er fortsatt, den beste fotballkampen jeg noen gang har sett.

Så veldig mange av mine beste opplevelser har jeg hatt sammen med de kvinnelige vennene mine. Gutta jeg kjenner er helt topp, de altså, men jentene er simpelthen bedre.

Kan menn og kvinner være kun venner?

Forfatteren, essayisten og litteraturkritikeren William Deresiewics skrev i 2012 en artikkel i The New York Times om vennskap på tvers av kjønnene. ‘Kan menn og kvinner være kun venner?’ spurte han. ‘Svaret er vanligvis nei.

Filmen When Harry Met Sally (Da han møtte henne) med Meg Ryan og Billy Crystal tar for seg nettopp dette temaet. Problemet, som Harry så tydelig sier det, er at ‘sexen alltid kommer i veien’. Heteroseksuelle mennesker av forskjellige kjønn påstår muligens at de ‘bare er venner’, sies det, men – altså … De ender alltid i senga!’ skrev han.

Den definisjonen fra den gang da, er vel heller ikke i dag spesielt oppdatert. Nora Ephrons klassiske film When Harry Met Sally fra 1989 er fortsatt den kulturelle referansen folk relaterer seg til og siterer når de blir stilt spørsmålet om hvorvidt en mann og en kvinne ‘bare kan være venner’.

Se for deg et heteronormativt, platonisk mann/kvinne-vennskap i pop-kulturen. Så å si alle gutt møter jente-historiene inneholder frustrerende nok klining og klåing.

Unntakene er eksepsjonelle: Taylor Swift og Ed Sheerans vakre vennskap slår alle rekorder (og har solgt til noen også). Da Harry møtte Hermine i Harry Potter, som er min generasjons definerte litteratur. Det eneste som slo gnister der, var de flygende trollstavene.

Se på Seinfelds Jerry og Elaine, som hadde datet tidligere, men som senere bevarte det platoniske vennskapet. Bejublede skildringer av kvinners vennskap er på nedadgående etter at Bechdel-testen ble funnet opp av tegneserieskaperen Alison Bechdel.

Testens krav til en film er at den må ha mer en én navngitt kvinnerolle, disse må ha minst en samtale sammen, og at denne i minst ett tilfelle må handle om noe annet enn menn. Å bestå Hermine-testen er det langt færre som greier, noe som hun åpenbart ville ha syntes var veldig leit.

Jeg sier ikke at Hollywood har nok et inkluderingsproblem, men de viktigste forholdene i mitt liv er ikke spesielt godt representert.

Min 162 centimeter høye mamma er den tøffeste av oss alle

«Det er alltid andre menn som synes det er rart at de fleste av vennene mine er kvinner,» sier Alex Bilmes, sjefredaktør i Esquire, et magasin rettet mot menn. «Samfunnet vårt finner det pussig at en mann elsker å omgås kvinner som venner – uten å ha en agenda. Men jeg er en mann som elsker kvinner. Jeg elsker å omgås dem, og har jeg valget mellom å drikke øl og hoie med kompiser en kveld på byen eller å gå ut med jentene og spise, le og ha det moro, ville jeg alltid ha valgt sistnevnte,» sier han.

For meg var dette aldri en opsjon. Jeg var ikke omgitt av kvinner i oppveksten, og jeg er den eldste av tre gutter.

Folk har ofte syntes synd på moren min, som måtte leve med alt dette testosteronet rundt seg, men sannheten er den at min 162 centimeter høye mamma er den tøffeste av oss alle.

Når du vokser opp med en kvinnelig rollemodell som kan håndtere hva som helst, får du ingen problemer med å skjønne at kvinner er i stand til å få til ALT. Mamma styrte skuta selv om hun var i mindretall.

Fram til jeg var 16 gikk jeg på en gutteskole. I disse årene var jeg ekstremt følsom – slett ingen tøff kar – jeg var ikke flink i sport, og jeg så veldig bra ut med en parykk som Elizabeth I i skolens teaterforestilling.

Det er vel heller ingen overraskelse at jeg ikke visste noen ting om det motsatte kjønn før jeg etter hvert havnet i en blandet skoleklasse.

Se for deg forvirringen som oppstod for Amy Adams i filmen Arrival da hun måtte lære seg å kommunisere med utenomjordiske vesener – og doble den. Jentene var sofistikerte, distanserte og fullstendig uutgrunnelige. De hadde fine klær, og de røykte Gauloises-sigaretter. De var Frankrike, og jeg var Google Translate. I hodet mitt plasserte jeg dem på en pidestall som jeg ikke, fordi jeg var emosjonelt utviklet som en sild, våget å nærme meg. Og jeg var slett ikke noe morsom på fester; jeg var snarere et bablende vrak.

Den gode samtalen

Men etter hvert fant vi en felles plattform. Sophie, en venninne, og jeg hadde det hysterisk morsomt med å fortelle hverandre dårlige vitser, en annen ny venninne, Jessie, ga meg en karamell, og det ble starten på en hyggelig godteriutveksling som selv Roald Dahl ville ha likt.

Venninnen min Debra var knallgod på alle spillene som fantes på skolens rustne PC. Ja, det skjedde noe, og det var som å bli restartet. Små tilfeldigheter førte til at jeg var i stand til å snakke med dem om mer. Når det kommer til å samtale, tenker jeg at gutter er i en slags permanent slåss-modus, høylytte og fjasete – det var iallfall slik jeg følte det den gangen.

Sammen med jentene falt det etter hvert helt naturlig for meg å ha gode samtaler. Og sånn fortsatte de. Jeg tilegna meg en emosjonell flyt i språk og tenkesett som jeg aldri før hadde forestilt meg var mulig. Kvinner har lært meg at det i en tilspisset situasjon finnes noe imellom ‘sloss eller løp’, nemlig å vende det andre kinnet til.

Shelley Taylor, professor i psykologi ved UCLA, mener at kvinner er flinkere til sistnevnte enn menn. Forstå meg rett; kvinner er absolutt like glad i å konkurrere som menn (jeg får høre det i ukevis når min venninne Mariam slår meg i FIFA), det er bare det at vi er blitt oppdratt og sosialisert til å oppføre oss forskjellig.

Jeg har alltid følt meg nærmere Hannah, som jeg delte bolig med, selv etter at vi hadde krangla – fordi vi i kampens hete lærte noe om hverandre.

De vennene mine som har foretatt store forandringer i livene sine, som har kastet seg ut i nye tilværelser uten en krone i lomma, er utelukkende kvinner. De okkuperte et hus eller leide et billig hjørne i en lagerbygning, og de gjorde modige, briljante ting for å stikke fra en tilværelse de ikke trivdes i og starte på nytt.

Venninnene mine Natalie og Ottilie er begge klimaaktivister, kjæresten min Saskia har kjempa med nebb og klør mot utdanningskutt og jeg har gått i undring sammen med tusenvis i kvinnemarsjer. Det er alltid mine kvinnelige venner som har utfordret og heiet på meg i livet – aldri kompisene mine.

Menn og kvinner kan ingen ting om seg selv før de har kunnskap om hverandre. Blant bro-miljøet på nettet finnes det utallige subkulturer som Incels og Men Going Their Own Way (MGTOW), som er hermetisk lukket for kvinner.

Det er som om de lever i sin helt egen verden, og dette skjønner jeg ikke noe av …

Nå er jeg ikke i besittelse av den uimotståelige tiltrekningskraften til Billy Crystal, nå 71 år, men å si at ‘sexen kommer i veien’ er vel litt sånn tenåringssnakk, eller hva?

Sex er ikke som en sykkel noen har etterlatt på gata slik at noen skal finne den. Jeg tror vi alle er smartere enn som så.

Det jeg prøver å si, er at mine vennskap med kvinner har lært meg både å snakke og lytte, så jeg skulle virkelig ønske at de hadde startet tidligere. Det var venninna mi Sofie som ringte meg opp på en festival for å fortelle meg at bestekompisen min Jonny var død.

Ingen av kameratene mine våget å gjøre det.

Mine vennskap med kvinner er komplekse; i alder og etnisitet, og disse har beriket mine forhold til både kvinner og menn. 27 år senere, er Emily fremdeles den personen jeg stoler aller, aller mest på. Det eneste som er annerledes når vi møtes nå, er at vi ikke lenger gjør det i matchende rosa og blå hatter.