Renate Reinsve: Hollywood Next

Dette intervjuet ble først publisert i vår desember/januar-utgave 2021/2022.

Hun ble historisk da hun som første norske skuespiller vant pris i Cannes for sin hovedrolle i Joachim Triers Verdens verste menneske – en rolle skrevet for henne. Samme dag som dette intervjuet fant sted, fikk hun også vite at filmen ble valgt ut som Norges Oscar-kandidat. Så når dette magasinet lander i postkasser og bladhyller landet over, er Renate Reinsve på Oscar- turné i USA for å promotere filmen i oppløpet mot det som kan bli en Oscar-nominasjon i februar. Frankrike elsker henne, Hollywood lengter etter henne, og ELLE fikk møte henne.

Les også: Bli kjent med Renates stylist, Karla Welch.

– Velkommen!

Renate Reinsve åpner døra til et lite, sjarmerende trehus på Fredensborg i Oslo.

Jeg strever litt med å lukke døra.

– Ja, den krymper litt når det er kaldt.

Huset er fra 1800-tallet, og er innredet med sjel tilsvarende et gammelt bibliotek.

– Jeg kjøpte kaffe! Vil du ha litt kaffe? Skal jeg lage litt kaffe?

– Ja takk!

Vi går inn på kjøkkenet.

– Ja, og dette er litt sånn …

Hun stopper opp ved inngangen til kjøkkenet og slår ut armene for å la rommet tale litt for seg selv.

– Fordi jeg pussa opp, og så skulle jeg egentlig ha en steinbenk, men så bare tok jeg en treplate midlertidig, men man kan ikke pusse opp og gjøre ting midlertidig, for da blir det bare sånn, men den skal faktisk byttes nå.

– Men digg med dyp kjøkkenbenk, da!

– Ja, jeg vet ikke hvorfor det ble sånn. Men nå skal jeg pusse opp litt. Det gikk litt i hui og hast sist. Dette huset var jo et renoveringsprosjekt, og jeg trodde egentlig ikke at jeg skulle få det, men vi har både drenert, og gravd ut jord for å legge isolasjon – så det var jo nesten som å bygge et nytt hus.

Hun forteller mens hun forbereder kaffen.

– Å nei! Jeg glemte å si «få den kverna» – men jeg har mer.

Hun trekker fram flere poser, og plutselig er jeg på et slags «home party» Kaffebrenneriet edition.

– Fransk kontinental?

– Ja takk!

– Herregud, jeg har mye kaffe her.

– Ja, men ikke noe dritt.

– Neineinei, jeg er allergisk mot drittkaffe. Fra det ene til det andre her …

– Du har et barn?

– Ja, han bor inni der. Han er to år.

Hun peker mot et rom i huset.

– Men timingen har jo vært ganske ekstraordinær? Med barn og hovedrolle?

– Ja, og det har egentlig vært helt insane bra. For man blir jo litt koko av hele dette livet og at det eksploderte sånn, men han er veldig sånn … hjemme. Og holder meg på jorda. Han driter fullstendig i alt som skjer nå. Det er utrolig deilig å ha noen i livet som bare ikke bryr seg om det, og bare vil leke med den der togbanen, og da må jeg også gjøre det. Og det er veldig deilig.

Jeg fant jo ut at jeg var gravid samme dag som jeg fikk vite at jeg fikk rollen i Verdens verste menneske.

– Jeg fant jo ut at jeg var gravid samme dag som jeg fikk vite at jeg fikk rollen i Verdens verste menneske, men jeg ville jo få til begge deler. Og da tenkte jeg sånn – det er slitsomt å få barn, og det er slitsomt å gjøre en hovedrolle – men okei, da får jeg bare ikke sove på tre måneder. Så under innspillingsperioden var jeg så mye jeg kunne med han, samtidig som jeg spilte de vanskeligste scenene jeg har gjort i hele mitt liv. Så jeg var veldig sånn … i tåka, og var veldig sliten etterpå, men det var jo verdt det, å få til begge deler.

– Nå er du jo plutselig superstjerne i Frankrike, med resten av verden rett rundt hjørnet – hvordan har det vært å komme hjem til Norge etter Cannes?

– Veldig mange av de jeg har møtt her hjemme er veldig glade på alles vegne, det føles som at det er sånn «vi har fått til noe!», og det er skikkelig koselig. Det er nok egentlig veldig bra å bo i Norge når store ting skjer. I Frankrike var det litt sånn, folk kommer bort og det blir litt … I Cannes var det sånn at folk kasta seg rundt halsen min, og det ble et sjokk.

Også de store motehusene har kasta seg etter Renate. Vi snakker de virkelig store. Chanel, Dior, Louis Vuitton. Alle vil kle opp Renate.

– Det er ganske absurd. Fra å ha gått med second hand-klær hele livet til å få bære helt sinnssykt vakre ting. Men det er jo ikke helt bra, jeg skal ikke bare gjøre det, men det er veldig gøy å jobbe med dem fordi de er visjonære, geniale folk. Jeg føler at også det er kunst!

– Jeg snakket jo med Nicolas Ghesqiére om visjonen bak den siste kolleksjonen til Louis Vuitton nå.

– Du bare «snakka litt» med sjefdesigner hos Louis Vuitton, Nicholas Ghesqiére?

– Ja, bare snakka litt med han, ja, sier hun med glimt i øyet.

– Og da fortalte han at kolleksjonen – Spring Summer 22 – var inspirert av vampyrer gjennom tidene, og det er så jævlig rått! Eller, vampyrer på film gjennom tidene, da. Han er virkelig lidenskapelig opptatt av film. Og de tar veldig godt vare på det de kaller «talents», som er skuespillere og sånn, og knytter seg til mennesker fordi de synes det er inspirerede å snakke med ja, mennesker som holder på med film og andre ting.

– Bare det at jeg får sitte på de middagene, og prate med folk jeg har sett opp til hele livet – det er helt absurd!

– Hvem da, for eksempel?

– Isabelle Huppert, som etter min bok er den beste skuespilleren i verden.

– Hvordan blir du da – i møte med henne?

– Jeg får lyst til å vite masse om henne, og synes det er veldig gøy å møte mannen hennes, og se hvordan han er – en sykt snill type – og hvordan hun er. Hun er bare en så flott dame, så utrolig smart.

– Det er jo helt absurd å sitte der med henne, og ha en helt vanlig samtale om dette livet, og dele mine tanker rundt hennes arbeid, og at hun vil diskutere det med meg.

– Dette er så enormt, på alle mulige måter. Ikke bare er det enormt, men du er også offisielt historisk … Vi må nesten få hele historien fra «start» for å prøve å forstå din reise – hvordan fikk du vite om rollen?

– Joachim (Trier) ringte meg og spurte om vi kunne møtes, og så avtalte vi å møtes et par dager senere på Kunstnernes Hus, og mens vi sitter vi der, så forteller han det. Og det var et så stort sjokk at jeg ikke helt skjønte hvordan jeg skulle reagere. Jeg hadde lyst til å si «er du sikker?». Eller «okei … Det her mener du?». Jeg trodde nesten ikke på det, fordi det var så stort for meg.

– Men visste du at han jobbet på et manus til deg?

– Nei, jeg visste ingenting. Jeg hadde møtt han et par ganger den sommeren, og da syntes jeg han var litt annerledes mot meg, og jeg skjønte ikke helt hvorfor.

– Annerledes på en god måte?

– Nei, han var litt unnvikende. Og så tenkte jeg sånn … Er vi ikke venner lenger? Har jeg gjort et eller annet? Fordi jeg har jo gjort mange prosjekter som er veldig annerledes fra det han gjør, så jeg tenkte at han kanskje mislikte at jeg har gjort så mange andre typer ting.

– Men greia var at han ikke kunne si noe før han hadde fått finansiering til prosjektet, så det var bare at han ikke ville røpe noe, eller … I don’t know. Og vi var jo bare litt venner og møttes litt sånn her og der, men det var alltid sånn at hver gang vi møttes så hadde vi store samtaler om livet og kjærligheten, og vi er begge opptatt av psykologi og filosofi, så vi gikk alltid inn i veldig store samtaler om de temaene.

– Og i tillegg så husker jeg at jeg følte meg mye rar den perioden, og jeg husker at jeg så ned på magen min og tenkte at den var så hoven, men så tenkte jeg liksom ikke mer på det. Så da jeg ringte kjæresten min, etter møtet med Joachim ... Ja, denne historien har jeg fortalt hundre ganger nå. Du vet, den med at jeg finner ut av at jeg er gravid, og så drar jeg på kontoret hans med en kake med en graviditetstest i?

Og nei, dette er ikke en scene fra Verdens verste menneske, dette er historien om en ganske uvanlig dag i Renates liv, som skulle vise seg å bli starten på en rekke uvanlige dager.

– Ja, så mens jeg prater med kjæresten min, og forteller at Joachim har tilbudt meg rollen, så kjøper jeg en graviditetstest, drar ned på Java, tisser på pinnen, er gravid. Drar på kontoret hans (kjærestens kontor, ikke Joachim Triers), med en graviditetstest – inni en kake.

– Vi hadde lættis i en halvtime, og begynte å kalle oss selv for katastrofefamilien. Vi hadde jo møttes kun to måneder tidligere. Men begge ville det, selv om vi visste at det var helt crazy.

– Det er ganske sykt. Hva tenkte du da? Et tilbud om en hovedrolle OG en positiv graviditetstest?

– Jeg hadde veldig mye angst den perioden for hva som ville skje når jeg fortalte om graviditeten til Joachim, og om han da ville si at «da må vi bruke en annen». Men det gjorde han ikke.

– For rollen var jo alltid din?

– Ja, så da ble det sånn. Og det er helt fantastisk at begge deler gikk samtidig. For jeg hadde jo tenkt å gi opp litt, og jeg var klar til å bli gravid fordi jeg var klar for å slutte å jobbe, og heller leve et litt annet liv.

– Hvordan kom du til den konklusjonen?

– Jeg syntes at jeg gjorde så mange roller som var veldig todimensjonale, og at de alltid var en funksjon for et plotdrevet manus. Og det kan være gøy det, jeg elsker å gjøre humor, men jeg ble veldig utmatta av å bare gjøre det, at man går aldri i dybden av ting.

– For ikke å snakke om manus – og det her er et kjempeproblem. Fordi ting produseres som oftest før manus er ferdig, fordi kanalene bare kjøper en idé, og så får den «grønt lys», og da må det produseres slik at det kan gå på lufta om et halvt år, og da må man bare skrive et manus så fort som overhodet mulig.

– Så ting blir ikke bra nok, fordi manus aldri får tid til å bli ferdig, og dette har å gjøre med hvordan ting produseres i Norge, først og fremst når det kommer til TV. Det er nesten flaks hvis ting blir bra, fordi man ikke har tid til å jobbe med det. Og det er så frustrerende.

– Så derfor ville jeg slutte.

Hun tar en liten pause, og tenker en stund.

– Men det ER så mye talent i Norge, det ER så mye bra folk, og hvis ting bare hadde blitt produsert annerledes, for dette må komme fra toppen, så hadde vi kunnet laget så sinnssykt mye bra. Og det er det jeg håper med denne prisen i Cannes, og alt som skjer nå, at det kan bidra til en wake up call, og at vi kan tenke annerledes.

– Og det er det Joachim gjør, og som faktisk utgjør hele forskjellen; at han faktisk gir tid til det kunstneriske. Det finnes tid til prøver, og til skuespillerne. Vi blir tatt vare på under produksjonen. Og ikke bare gir han tid til skuespillerne, men manus er også helt ferdig.

– Så på mange måter var det omstendighetene rundt det å være skuespiller som gjorde at du ville gi opp? Ikke selve skuespilleryrket?

– Ja, man blir veldig utmattet av å jobbe med et materiale man ikke kan stå inne for, og i teater er det annerledes for der er det jo gode manus og mange fine regissører, men det hadde jeg jeg gjort i 20 år, og jeg følte meg klar for en pause.

– Men var det en sorg? Når du følte at du hadde gitt opp?

– Nei, det var en skikkelig lettelse.

– Så hva tenkte du da Joachim kontaktet deg?

– Nei, det var helt sprøtt, fordi det var dagen etter at jeg hadde bestemt meg, sånn skikkelig. Men det var jo dette jeg hadde drømt om hele tiden, så det var aldri noe spørsmål etter det.

– Men hvordan gikk det opp rent praktisk med et svangerskap? Du er jo ikke gravid i filmen?

– Nei, vi skulle jo begynne å filme et halvt år etter at jeg fikk tilbudet om rollen, men så ble det utsatt to ganger. Først fordi Joachim skadet kneet sitt i en slalåm-ulykke, og så kom pandemien, så totalt ble det utsatt ett år.

– Som kanskje egentlig var litt bra for din del?

– Ja, veldig bra. Helt fantastisk. Så da ammet jeg mens jeg leste manus.

– Nesten litt sprøtt med den timingen?

– Helt sykt. Og etter det har det jo ikke stoppa. Og så skjedde Cannes.

– Ja, og siden har det ikke stått stille rundt deg – the million dollar question: Hvordan føles det å få livet snudd opp ned på den måten?

– Man kan bli ganske utmatta av å være så eksponert. Jeg holder på å venne meg til dette nye livet. Det er ikke som jeg hadde trodd. Og når det først har skjedd, så innser jeg at det jeg setter aller mest pris på er en kopp kaffe på morgenen, og det å henge med sønnen min.

– Det du egentlig hadde fra før?

– Ja, og alt som har skjedd beriker jo livet og det er helt fantastisk, men det er helt annerledes enn jeg hadde trodd.

– Hvordan klarer du å være til stede i alt som skjer nå?

– Jeg tror faktisk at fordi jeg ga opp litt, at det slapp, og at jeg tenkte «nå er det ferdig. Jeg skal ikke gjøre dette for enhver pris». Men også fordi at jeg har barn, og at jeg har landa i hvem jeg er. Jeg er liksom Julie på slutten av filmen, hvis du skjønner?

– Men hva betyr «Julie i slutten av filmen» for deg?

– Der er hun jo veldig sterk i seg selv, og helt rolig i kroppen. Hun klarer å konsentrere seg, slik at det blir en faktisk start på noe, som jeg liker veldig godt. Og vi ser henne for første gang i hennes eget hjem, at hun ikke bare har flyttet inn til noen andre igjen. Hvis man hadde sett henne med nok en ny fyr, så hadde det ikke vært en lykkelig slutt, ikke sånn jeg ser det.

– Det er veldig sant. Nå ble dette en liten digresjon, men jeg måtte bare spørre. Tilbake til der vi var, om å være til stede i alt – klarer du å ta det inn?

– Nei, jeg kan jo ikke ta det helt inn, alt som skjer nå, for selv om det er en enorm anerkjennelse, så kan jeg ikke ta det med inn i neste rolle, da må jeg begynne helt på nytt.

– Anerkjennelsen har jo hjulpet meg til å stole mer på de valgene jeg tar, det jeg tror på, og mitt perspektiv på det å være skuespiller, og på hvordan noe bør produseres – fordi det viser seg i dette prosjektet at det har hatt en enorm verdi. Så da får man jo en større selvfølelse på noen ting, men jeg må jobbe like hardt med hver rolle, hver gang.

– Nå kommer spørsmålet du ikke kan svare på, men som alle stiller – hva er det neste?

– Jeg har fått en fantastisk agent i USA, Hylda Queally, som også er agenten til Cate Blanchett og Kate Winslet …

– All the Kates?

– All the Kates. Så jeg får lese noen ganske fantastiske manus nå. Og så vil jeg fortsette å spille komplekse karakterer. Hvis jeg kan gjøre det, så vil jeg fortsette å være skuespiller. Og de prosjektene skjer jo både i Norge og rundt om i hele verden. Amerika, Frankrike. Jeg er klar til å dra hvor som helst.

– Hadde en yngre versjon av deg selv trodd at dette kunne skje?

– Det hadde jeg aldri trodd på. Det er så store ting. Jeg tror nesten ikke på det nå.

– Men visste du alltid at det var dette du ville gjøre?

– Ja, men jeg har aldri villet gjøre det på den måten andre har sagt at jeg skal gjøre det, hvis du skjønner? Jeg hadde ikke så veldig respekt for autoritetene i teateret. Så jeg tenkte at «dette vil jeg gjøre, jeg elsker dette, men jeg må gjøre det på min måte – for da er det skikkelig gøy». Og så har jeg klart å holde på det som er gøy for meg hele veien, selv om jeg har fått masse kjeft og blitt bedt om å gjøre andre ting, og det er mange teaterlærere som har sagt til meg at «du har det ikke i deg».

– Hæ?

– Ja, de sa at «du er for lat. Du kommer ikke til å klare det».

– Du er for lat?

– Jeg ble jo kasta ut av videregående.

– Hæ?

– Jeg ble bedt om å slutte. Fordi det ikke var noen vits at jeg fortsatte, fordi jeg uansett ikke kom til å klare det.

– På videregående? På dramalinja?

– Ja. Jeg husker at vi gikk en sånn runde rundt i klassen, helt i starten av det første året, der alle skulle svare på hva de ville gjøre i livet, og så svarte alle at de ville enten dette eller dette, eller kanskje bli skuespiller. Jeg var den eneste som svarte at jeg bare ville bli skuespiller.

– Og da er det ekstra vondt at du er den som får beskjed om at du ikke kommer til å klare det ...

– Ja, dramalæreren min tok meg ut på gangen og sa sånn «det er ikke noen vits at du fortsetter». Det var i starten av tredje året på videregående.

– Men er det ikke bare et poeng at man skal komme seg gjennom videregående? Litt uavhengig av hva man skal videre i livet?

– Jo, men man skal jo være så strukturert, da, og det er ikke jeg. Jeg er veldig rotete. Og jeg har egentlig tenkt hele livet at der må jeg skjerpe meg, fram til i høst. Da leste jeg en bok hvor det stod at det eneste fellestrekket de har klart å finne mellom alle kunstnere, er rot, uorden og kaos. Og da ble jeg sånn – okei, men da bare er jeg i det, da. Da er det ikke så farlig. For det er fullstendig kaos.

– Ja, for man kan jo bruke ganske mye energi på å skjule det? Rot og kaos?

– Det er en dyd man skal ha å være så strukturert og ordentlig, og komme tidsnok til alle fuckings møter – og jeg er så lei av det. Jeg elsker folk som kommer for sent, jeg.

– Jeg leste også på forskning.no for sånn fem år siden at Norge er på topp tre i sånn sosial konformitet, altså de tingene man skal gjøre, og ikke gjøre, sammen med Saudi-Arabia og Sør-Korea. Fordi Nord-Korea har de ikke tilgang på.

– Men hva med denne dramalæreren – har du hørt fra henne i ettertid?

– Ja, eller hun uttalte seg i Drammens Tidende at hun var så stolt av at hun var en del av «denne reisen».

– Men har dere snakka sammen?

– Jeg møtte henne på gata noen år etter videregående, og da sa hun «næmmen, lever du enda? Du gir deg ikke på tørre møkka, du». Det husker jeg veldig godt, at det var akkurat det hun sa.

– Lever du enda? Hva mente hun med det?

– Jeg tror hun trodde at jeg … Men jeg hadde blitt kasta ut hjemmefra også, så jeg bodde for meg selv, og var ikke så god til å ta vare på meg selv, og så måtte jeg jo jobbe for å ha råd til å bo for meg selv, og da var jeg ofte ferdig på jobb sånn 01:00. Og når man er en ungdom så trenger man mye søvn, så jeg kom meg aldri på skolen i tide, og kom mye for sent og sånn. Og jeg brydde meg ikke så mye om de andre fagene. Det var bare skuespill jeg ville holde på med.

– Fullførte du videregående, da?

– Nei, jeg droppa ut. Den dagen hun dramalæreren tok meg ut på gangen for å si at det ikke var noe vits at jeg fortsatt, så svarte jeg «ok», snudde meg rundt, og kom aldri tilbake.

– Og jeg følte meg så powerful i det øyeblikket. Og siden har jeg jobba for å bli skuespiller.

– Tror du det har motivert deg, da? Å bevise henne feil?

– Kanskje ikke akkurat henne. Men littegrann. Det er jo en utrolig liten sjanse for å ha suksess som skuespiller, og gjøre det på heltid. Jeg husker blant annet at da jeg fortalte pappa at «det er dette jeg vil gjøre», så sa han at jeg også burde ta en lærerutdannelse i tillegg, sånn at jeg har noe å falle tilbake på NÅR det ikke går.

– Men hvordan begynte du egentlig med teater?

– Nei, nå er det intern strid i familien om hvem som fikk meg inn på teater. Narrativet har alltid vært at det var bestemor som tok meg med, og det har alle vært enig i. Men nå har mamma kommet på banen, og hun mener at det var hun som tok meg med.

– Hvordan er ditt forhold til familien?

– Det var mange år der vi ikke hadde kontakt. Det har vært mye distanse. Jeg følte meg alltid som det sorte fåret – jeg var veldig annerledes fra alle de andre. Jeg var sikker på hva jeg ville, og var interessert i helt andre ting enn alle jeg kjente. Eller, jeg hadde et par venninner som også var interessert i de samme tingene, så vi ble et team.

– Men nå er alle i familien veldig stolte, og synes det er veldig gøy. Det ble jo bedre når jeg fikk mer jobb, og begynte å være på TV.

– Men du ble kasta ut hjemmefra?

– Ja, det var noen år der jeg ikke hadde det så bra. Men det kan jo bli sånn at når barn ikke har det så bra, så kan de fort melde seg ut eller ikke bry seg, og da kan de fort bli stempla som problembarn – men så er det kanskje bare et tegn på at man trenger hjelp. Så jeg tror kanskje at det bare er en klassisk historie om det å bli misforstått.

– Som kanskje er noe av det vondeste man kan bli?

– Spesielt av de aller nærmeste. Men det har også vært en drivkraft, det å få rett i … Du vet den kjernefølelsen man har som menneske – dette er det jeg liker, dette er det jeg føler at er riktig – og så mistolkes de verdiene av andre? Fordi de fleste mennesker leser situasjoner og andre mennesker ut fra seg selv og tidligere erfaringer – men dette vet man jo ikke som barn.

– Men det å føle seg så utenfor og misforstått – den følelsen har nok gitt meg en drivkraft til å vokse inn i alt jeg kan være, og alt jeg kan bli. Jeg bestemte meg for å bli skikkelig god i noe. Og det tar jo lang tid.

– Men da er du jo ikke lat?

– Men jeg har nok framstått lat fordi jeg har spart energien min til bare de tingene som betyr aller mest for meg. Og det er jo litt av problemet – at man skal være så jævlig god i alt. Det er ikke mulig. Det å konsentrere seg om noen få ting, og holde seg til det – det er jo en kamp, da, og ofte ender det med at man blir fortalt at man er lat, fordi man ikke pleaser andres behov.

– Hvordan er det nå, da? Handler det fortsatt om å motbevise?

– Jeg begynte å ta opp de tingene jeg opplevde som liten gjennom terapi, og da mista jeg litt av den drivkraften og den ambisjonen om å bevise meg. Så jeg tror egentlig at ting ikke løsna i karrieren før jeg ga litt opp – og det er jo et paradoks.

– Men kanskje det er den klassiske historien? At når man slipper tak og er fri, da skjer det.

– Litt som man sier om det å finne en kjæreste – at han eller hun dukker opp når man ikke leter?

– Ja, og så slapper man av og møter noen som man kan være seg selv med, fordi det ikke er så farlig at det ikke blir akkurat det du tenkte at det skulle være.

– Men hva gjorde du egentlig – da du droppa ut av videre-gående?

– Jeg rømte til Edinburgh, på den billigste flybilletten jeg fant. Det hadde vært så mye kaos, og jeg trengte å dra bort for å se det på avstand, bli voksen og lære å ta vare på meg selv. Ja, bli voksen.

– Hvor gammel var du da?

– 17 år.

– Og så fikk jeg jobb på en sånn bar, hostel ... greie? Restaurant var det vel også.

– Det høres ut som en bedrift noen burde undersøke ...?

Renate ler og tenker tilbake ...

– Ja, jeg hadde jo ikke lov til å jobbe der, fordi jeg bare var 17, så jeg fikk betalt i en sånn papirpose fram til jeg ble 18. Og jeg husker at han som eide stedet kom til meg med en hel mugge med en drink, og var sånn «get social». Så jeg drakk så mye. Og vi hadde ofte dobbelvakter fra frokost klokken 07:00 til kveldsvakta med masse drikke, og så sov man en time før vi dro ut for å feste. Så jeg måtte hjem til slutt, fordi jeg var så sliten.

– Hvor lenge var du der?

– Nesten et år. Jeg måtte jo hjem fordi jeg skulle søke på Teaterhøgskolen. Men jeg fikk noen venner det året. Og det var nok et sånn sted der folk samla seg fordi de var i et kaos, eller rømte fra noe, eller skulle prøve å finne noe. Vi var en slags gjeng med misforståtte mennesker. Og så dro vi hvert til vårt og prøvde å finne hjem igjen.

– Så da kom jeg hjem, og jobba i barnehage og sånt, mens jeg prøvde å komme inn på Teaterhøgskolen.

– Hvor mange ganger søkte du?

– Fire.

– Og hvordan var det å gå der? Det føles litt som at hvis du skal bli skuespiller, så må du gå på Teaterhøgskolen ...

– Det er et godt sted for å øve seg masse og få erfaring, men jeg har en teori om at man er så god man er som skuespiller, på grunn av det mennesket man er – og så hjelper skolen med noen verktøy. Det kan føre til at noen blir bedre, men man kan også bli dårligere. For der også er det jo lærere med sterke meninger som ikke helt lar en være helt som man er … Men det der er en stor diskusjon – om utdanning generelt.

– Men som skuespiller må også tiden i terapi ha vært verdifull?

– Ja, det var faktisk en caster som sa det til meg, etter at jeg hadde gått i terapi, at jeg hadde blitt bedre. Fordi før terapien spilte jeg ofte roller som ikke hadde kontakt med følelsene sine, og var veldig rare og stive, men etter terapi har jeg vært mer komfortabel med å være meg selv, så nå er jeg mer åpen.

– Så du spiller andre typer roller nå etter terapi?

– Ja, veldig. Det handler jo mye om at ting må bearbeides for at man skal ha tilgang på det, rent emosjonelt.

– Men nå har jo jeg et prinsipp om at man skal prate om alt og være ærlig om ting.

– Har du alltid vært sånn?

– Ja, det har jeg. Bare det å bli gravid. Det er så sinnssykt mye man får vite gjennom en slags hemmelig kanal som man absolutt ikke visste – hvorfor er det sånn? Man må bare snakke om ting. Bare det med terapi, at det er flaut å prate om at man har gått i terapi, men jeg mener av prinsipp at man bare må si det. For jo mer vi snakker om ting, dess mindre tabu blir det.

– Jeg vil at folk som sliter skal vite at det går bra, at det kan gå bra. Man må kanskje, urettferdig nok, jobbe litt hardere med seg selv, men det går bra. For det er lett å gå til skammen, og holde det inni seg og tenke at dersom man opplever kjipe ting, så fortjener man det. Men da må man lære seg at det ikke er sånn – at det bare var sinnssykt uflaks.

– Men gikk du først til terapi i voksen alder?

– Ja, det var mye av det jeg opplevde som liten som gjorde at det til slutt var uunngåelig. Det er typisk at i starten av 20-åra så har man så mye energi at man bare skyver det unna, men så smeller det. Man tar det ikke før man er klar.

– Visste du hele tiden at dette var noe du måtte ta tak i?

– Nei, faktisk ikke. Jeg tenkte sånn at jeg er en av dem som ikke trenger hjelp, til tross for at jeg har opplevd noen veldig drøye ting – at «dette klarer jeg helt fint selv». Jeg var i fullstendig fornektelse.

– Man skjønner at man har noen ting som ikke er bra, og som kan bidra til at man ikke er helt kul mot andre mennesker på grunn av ting man har opplevd eller ikke lært seg. Det å skulle vokse opp i voksen alder er litt ydmykende, men alt blir bedre. Alle relasjoner, alt.

– Men hvordan var det å komme dit at du ga slipp på alt du hadde båret på i så mange år?

– Det var utrolig rart. Det var som å bli en annen versjon av seg selv, og det var veldig skummelt først, det å ikke lenger være i konstant beredskap eller forsvarsposisjon i alle mulige situasjoner for å virke sterk eller være sterk. Men heller bare være mer nedpå, skjør og sårbar, og ikke prøve å være kul hele tiden. Det var en stor omstilling. Alle relasjonene i livet mitt ble annerledes etter det. Men det er i sårbarheten at man er aller sterkest.

– Det er så fint, den scenen i Verdens verste menneske, der Julie slår opp med Aksel, og hun konfronterer han med at i hans verden handler det å være sterk om å forstå alle følelser på alle mulige plan til enhver tid.

– Og det var faktisk noe jeg improviserte, fordi det er noe jeg har lært i terapi. Jeg følte at det var litt opplest og vedtatt i manus at Aksel var den sterke, og det provoserte meg sånn. Og det har jeg lært, at når man er sårbar og alt er kaotisk, så må man få lov til å bare være i det. Og så kom det bare – den dagen på sett, og jeg er så glad for at det ble med i filmen også, og at Joachim så verdien i det.

– Og det er jo litt sånn vi fungerer. Med en gang noe skjer så lager hjernen et narrativ, nesten automatisk fordi det er for mye å takle at alt er litt kaotisk. Men det er litt det den filmen handler om også, at ting er kaos – og det er greit. Det er det den betyr for meg, i hvert fall.

– Hvordan har du brukt deg selv i rollen som Julie?

– For meg var det viktig at det ikke skulle handle om meg, at ikke jeg skulle være en skuespiller i det. Jeg ville at det skulle være universelt fordi jeg visste at dette kom til å treffe mange. Så jeg måtte være helt ærlig om hvordan ting er og hvordan jeg ser ting, men jeg kunne ikke være til stede som meg.

– Så det handlet om å finne et sted å være hver dag som ikke var noe selvsentrert, men heller være åpen for situasjonen og være ærlig.

– Så hvordan klarer du da å koble på de ekte følelsene?

– Det er et avansert sted å være. Jeg hadde også mange samtaler med Joachim, og vi hadde veldig mye analysetid. Og jeg leste manus i et år før innspilling, så jeg var veldig forberedt på alt en scene handlet om da vi begynte, men da vi kom til innspilling ba Joachim meg om å glemme alt, og bare stole på at det var der. Og da kom det ... Alt var der, men også fordi scenen er så godt skrevet. Den inneholder alt.

– Og det var aldri sånn at jeg kom på sett, også var det sånn «nå kommer hovedskuespilleren, nå er alt klart, gjør din greie». Det var mer sånn «alle sammen, sammen – hvordan løser vi denne scenen?». Og så handlet det mye om dynamikken mellom karakterene. Dynamikken jeg og Anders fant, dynamikken jeg og Herbert fant, det ble alt.

– Du hadde en av dine første roller i Oslo, 31. August, der Anders Danielsen Lie spiller hovedrollen – kjente du han fra før?

– Jeg kjente Anders litt fra før, men der spilte jeg en sånn jente som ville på fest, så da var jeg nok mer en sånn morsom jente fra Drammen, tror jeg. Men jeg husker at de sa det til meg under innspillingen av Oslo, 31. August at «du må spille hovedrolle en gang».

– Så allerede da sa de at du må spille en hovedrolle, en eller annen hovedrolle basert på rollen som «jente som ville på fest»?

– Ja, men så skjedde det aldri, så da skrev Joachim denne rollen til meg.

– Men det var veldig viktig for Anders at vi ble ordentlig godt kjent da vi skulle jobbe sammen nå, fordi karakterene er så komplekse, og de er som helt vanlige mennesker. Så det er umulig å si at de er enten sånn eller sånn. Vi forstår dem mer gjennom hvordan de er i ulike situasjoner.

– Så da sa Anders at det eneste vi har her, som vi er helt sikre på, er hvordan scenen blir når vi spiller sammen. Så vi gjorde en del øvelser for å bli bedre kjent. Blant annet skulle vi vise hverandre det vi skammet oss aller mest for. Så jeg tok med Anders Danielsen Lie, en sånn høy-intellektuell, fantastisk skuespiller, til Drammen, og var sånn «her kommer jeg fra». Og så gikk jeg rundt med han en hel dag i Drammen.

– Det er et eller annet med at når man kommer derfra, så … Jeg var ikke eksponert for noe særlig kunst og kultur, så jeg har alltid følt på et mindreverdighetskompleks, så jeg tok han med dit fordi det var det mest skamfulle jeg kunne tenke meg, og jeg følte meg så liten i forhold til han. Og så får han si selv hva han viste meg, for det er ikke min historie å fortelle.

– Hvorfor skammet du deg over Drammen?

– Nei, Drammen i seg selv er ikke noe jeg skammer meg over, men jeg følte veldig lenge at jeg lå litt bakpå med så mye fordi jeg var fra «landet» og Solbergelva, men nå er jeg egentlig ganske stolt av å være fra «landet».

– Men Herbert Nordrum da? Hva slags forhold hadde du til han?

– Vi kjente hverandre litt fra før, fordi vi begge gikk på Teaterhøgskolen, han gikk i klassen over meg. Det var jo mange fine folk på prøvespilling, men Herbert er bare så ... Han er så utrolig god, men han er også så utrolig raus, så han prøver alltid å gjøre den andre skuespilleren bedre, det er hans personlige prosjekt som skuespiller. Så han er fortsatt sikker på at han gjorde det bedre off camera.

– Han mener det selv?

– Ja, og han er jo helt fantastisk i filmen, men han mener selv at han gjør det bedre når kamera ikke er på han. Fordi han er så sinnssykt til stede med den andre skuespilleren …

– Sånn at han nesten glemmer seg selv?

– Ja, for det er jo et stort press når man har et kamera på seg, man har ikke evig med tid, og så hører du den ...

Renate sveiver pekefingeren i store sirkler for å illustrere en filmrull som går.

– Ffrrrrrrrr …

– Hvordan har det vært å jobbe med Joachim Trier (igjen)?

– Okei, er du klar? For dette kan jeg snakke om for evig. Som skuespiller tar man jo med seg den man er inn i arbeidet, og det gjør Joachim også gjennom ting han ønsker å snakke om eller sette spørsmålstegn ved. Han gir jo ingen svar i filmen, han stiller heller spørsmål. Og så er han ekstremt belest og utrolig smart, og har reflektert så mye rundt mellommenneskelige ting. Og han vet hva han er god på. Og i en forlengelse av å være så glad i mennesker og nysgjerrig på psykologi, så elsker han folk. Det kommer også så godt frem i karakterene han skriver, som er veldig rause, fordi han dømmer ingen, så alle får være alt!

– Julie er jo alt mulig, og det er også Aksel og Eivind. Og sånn er han med alle på sett også. Og fordi han er så god, krever han jo sinnssykt mye i kraft av å være den han er og være så genuint opptatt av cinema da, som han sier. Og så gir han også masse frihet, sånn at alle får muligheten til å være kreative innen sitt felt, og det starter allerede når han ansetter deg – både crew og cast. Og så er han flink til å finne flinke folk, igjen både crew og cast. Alle føler seg så inkludert, og det er nok mye fordi han elsker det kollektivet og det samarbeidet, og selv om han har styring på hele prosjektet, vil han likevel ha alles input.

– Jeg fikk være så ekstremt fri, men samtidig hadde jeg enorm prestasjonsangst. Men det slapp etter hvert da jeg forsto at det ikke handler om at jeg skulle være best mulig. Jeg skal bare prøve å lete med de andre, og se hvor dypt vi kan gå i forskjellige følelser og situasjoner, og hvor mye hver scene kan romme.

– Vi snakket jo om hvordan du har fått mye kjeft fordi du har gjort mye som du ville og fulgt din egen vei innen teateret – så det å jobbe med en regissør som gir så mye frihet, må jo ha vært en viktig opplevelse for deg?

– Ja, brikkene falt veldig på plass. Det har vært et helt unikt samarbeid.

Det tikker inn en tekstmelding på Renates telefon.

Hun leser innholdet med store øyne, og ser opp på meg og hvisker ...

– Helt hemmelig?

– Helt hemmelig?

Hun hvisker fortsatt.

– Vi er Norges Oscar-kandidat.

– Fikk du vite det nå?!

Renate er helt rolig, og nikker sakte mens hun liksom tar det litt inn over seg.

– Jeg er veldig letta nå. For det betyr at vi får gjøre Oscar-kampanje sammen. Men det er nesten dumt at Joachim sa det nå, fordi da får jeg ikke en ekte reaksjon på pressekonferansen etterpå. For der er det sikkert kameraer og folk som er sånn – «hva føler du nå?». Jeg må kanskje ta på meg noe sminke.

– Men reaksjonen din er veldig stille?

– Ja, alle mine reaksjoner er veldig stille. Sånn var det i Cannes også, da de ropte opp navnet mitt som ‘beste kvinnelige skuespiller’ – jeg gjorde bare sånn …

Hun begraver hele ansiktet i hendene.

– Men skjer det mye inni deg, da?

– Ja, veldig mye.

Bli kjent med Renates stylist, Karla Welch.

Foto: Desiree Matsson/LMC
Hår: Nikola/Inch/Blunk Details
Makeup: Linda Wickman/Style Management
Styling: Petra Middelthon & Caroline Skjelbred
Art Direction: Vibeke Ruud
Production Manager: Ruben Kristiansen

Takk til Gimle Kino for lån av location.