Si til verden, kjære datter, at de ikke må bekymre seg!

Kloke ord å tenke over i disse dager...

Nathalie Helgerud
Publisert Sist oppdatert

– Kjære datter, sa hun og lente seg mot meg...

De gamle, små hendene hennes klatret inn i mine. Fingrene hennes strøk forsiktig over den solbrente huden min, før hun hvisket:

– Noen ganger gjør det vondt. Det gjør vondt å ikke vite hva som kan skje. Når noe kommer til å gå over. Eller hvordan vi skal komme oss gjennom den neste tiden uten å skade oss selv eller hverandre... Men si til verden, kjære datter, at de ikke må bekymre seg. Alt går over og tar en ny form. Vinteren varmer seg på solen og vanner trærne. Det blir vår. Våren er et lite barn som snart skal strekke seg mot solen og bli en tenåring. Da er hun sommer. Sommeren modner seg rød og stor og skal snart bli en voksen. Da er hun høsten. Høsten mater jorden med alt den trenger å bevare der, langt under isen hele vinteren. – Alt går over og inn i nye faser. Trygt kan bli utrygt, rikdom kan bli til fattigdom og helse kan bli til sykdom. Men hvis vi er flinke til å dele og balansere behovene våre, kan alt repareres og gjenopprettes. Sykdom kan bli til helse igjen, forklarer hun og strekker seg etter skjerfet som hun knyter rundt livet og den ene skulderen. – La meg vise deg, kjære datter, forsetter hun.

Den gamle San-kvinnen er en sanker. Det hun sanker og samler i skjerfet sitt forandrer seg med sesongene. Hun beveger seg fra det ene området til det andre og forklarer hvor viktig det er at menneskene, jorden, dyrene og plantene får nok tid til å hvile.

– Vi må passe på at vi ikke tar mer enn vi trenger, og at vi alltid sørger for å plassere røtter, energi eller frø tilbake i jorden, slik at alt kan vokse på nytt. Det gjelder oss også, sier hun og smiler til meg.

Noen ganger samler hun folk også. Uten å vite det, bringer hun dem sammen som Mangetti-nøtter. Hun bærer dem med seg for å skape trygghet, kjærlighet og liv for alle. Alt hun trenger er et skjerf som kan forvandles til en varm seng, et spisebord, en genser, et tørkle, en sekk full av mat eller en skyggeflekk.

Hun peker på en blomst. Jeg bøyer meg ned og lukter på den lilla-rosa villblomsten.

– Disse blomstene og dette gresset hadde ikke vært her i all sin frodighet, hvis det ikke var for brannen i fjor. Alle disse fruktene hadde ikke vokst her og matet oss, hvis det ikke hadde vært for flommen i fjor. Det som noen ganger virker vondt, kan ofte føre til noe godt. Jeg tror jorden hadde godt av en liten pause. Når menneskene hviler seg, får jorden også en mulighet til å hvile seg.

Hun legger armene rundt livet mitt og trekker meg inntil seg.

– Jeg vet det er skummelt med det som er ukjent og det som beveger seg fort. Men det er noe på denne jorden vår som beveger seg raskere enn noe annet. Kjærligheten. Kjærligheten trenger seg gjennom de minste sprekker og den kaldeste luften. Den slår ned raskere enn lynet, og sprer seg raskere enn alt som minner om kaos. Den blåser varme inn i en krokodille og helse inn i en grå kropp. Hvis vi alle deler kjærlighet, kan vi overvinne alle utfordringer og all motstand. Dersom alle deler, har vi alltid nok.

/una

trøst korona aleksandra ørbeck-nilssen livsstil
Powered by Labrador CMS